LUKRATIV TESTING: OECD, organisasjonen for økonomisk utvikling, som står bak PISA, har inngått samarbeidsavtale med Pearson Inc., verdens største kommersielle utdanningsbedrift med 40<133>000 ansatte i 80 land. Foto: NTB Scanpix / AFP
LUKRATIV TESTING: OECD, organisasjonen for økonomisk utvikling, som står bak PISA, har inngått samarbeidsavtale med Pearson Inc., verdens største kommersielle utdanningsbedrift med 40<133>000 ansatte i 80 land. Foto: NTB Scanpix / AFPVis mer

Penger og PISA

PISA er en skolepolitisk suksess. Nå koples testene til den globale læremiddelindustrien. Bør ikke det skape debatt, spør Gudleiv Forr.

Kommentar

Når konflikten med KS er løst til høsten, skal våre lærere forberede seg til en ny runde med PISA-tester. Noen vil gjennomføre dem med entusiasme, andre med stor skepsis. Jeg er mest på linje med de siste. Men fortsatt har vi for liten debatt om PISA-metodene. Vi bør se over Atlanteren.

PISA har forandret norsk skole. Ledende politikere er nå overbeviste om at testene er viktige redskaper til å gjøre skolen bedre, mens testmiljøet blant de akademiske pedagogene på universitetene ser store økonomiske muligheter. Erna Solberg garanterte foran valget i 2009 at om Høyre fikk makt, skulle norsk skole skåre høyere på testene. I Sverige var PISA nylig tema for skoledebatt under Almedalsveckan. Sverige har gått nedover på rankingene, og PISA har slått enda sterkere inn der enn i Norge.

Professor Svein Sjøberg ved UiO er en av få som har gått kritisk til verks mot PISA-pedagogikken, som han ikke ser på som pedagogikk, men politikk. Til høsten er han bidragsyter til ei bok om emnet, «Globale ideer på reise i norsk skole» (Cappelen Damm), og med professor Kjell Arne Røvik som redaktør. Sjøberg konstaterer at PISA har fått definisjonsmakten over skolen. Som han skrev i Aftenposten for ett årsiden: «PISA trumfer alt.» Politikere og samfunnstopper trenger bare å henvise til de fire bokstavene. «Alle» vet at norsk skole ikke er bra. «Middelmådig», sier f.eks. Kristin Skogen Lund i NHO. Kanskje er det PISA som har fått foreldene på Skaugum til å velge privatskole for sin prinsesse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men få av politikerne tar seg bryet med å spørre hva som er målet med norsk skole. Det kommer jo til uttrykk i skolens formålsparagraf. Den er ikke så gammel at ikke dagens politikere burde kjenne den. Der står det mellom en lang rekke andre positive mål at skolen skal gi «historisk og kulturell innsikt, respekt for menneskeverdet, åndsfridom, nestekjærleik, likeverd og solidaritet, demokrati, likestilling, vitskapeleg tenkjemåte, skaparglede, engasjement og utforskartrong, tenkje kritisk, handle etisk, ta økologisk ansvar, medansvar og medverknad, fremja danning og lærelyst ( … )».

Nå planlegges ny testrunde i 2015. Da blir det flere sammenlikninger mellom skoler, nasjonalt og internasjonalt. OECD, organisasjonen for økonomisk utvikling, som står bak PISA, har inngått samarbeidsavtale med Pearson Inc., verdens største kommersielle utdanningsbedrift med 40 000 ansatte i 80 land, om å gjennomføre neste års tester. Dette selskapet er entusiastisk i synet på testenes verdi. Selskapet dominerer det amerikanske markedet for så vel lærebøker og online læremidler som program for testing av lærere og elever.

Professor Sjøberg rettet nylig søkelyset mot Pearson i en artikkel i Nytt norsk tidsskrift. Pearson er imidlertid bare ett av mange slike kommersielle selskaper som nå har omfattende tilbud til skolesystemene i USA og Canada, og som er i andre ekspanderende undervisningsmarkeder. Pearsons mål er å kommersialisere mest mulig av framtidas undervisning ved å tilby «produkter og tjenester» som vil forbedre elevenes og lærernes prestasjoner samtidig som oppleggene skal gi betydelige innsparinger. Elever og lærere blir sett på som kunder, og begge skal forbedres, elevene gjennom sterkere «læringstrykk», udugelige lærere ved oppsigelse. Fordi selskapet både stiller diagnosen ved hjelp av tester, og tilbyr kuren, gjennom sitt undervisningsmateriell, regner selskapet med å øke sin inntjenin betydelig. Samarbeidet med OECD er derfor et gullkantet papir for selskapet.

Debatten om følgene av denne industrialiseringen av skolen er omfattende i USA og Canada. Den gjelder både grunnskolen, videregående skole og universitetsnivået, der forkortelser som MOOC og LMS feier over et stort og urolig publikum av elever, lærere, professorer, foreldre, administratorer og politikere. Alt markedsføres som den endelige løsning på masseutdannelsens problem. «Vi ønsker å utvikle et globalt sammenlikningssystem som gjennom nye ferdigheter og ny teknologi vil sikre de enkelte land framgang i en stadig mer kunnskapsbasert global økonomi,» sier Pearsons toppsjef, John Fallon som kommentar til oppdraget fra OECD.

Selskapets mål er å legge grunnlaget for en felles global fagkrets som «reflekterer kjernekompetansen som elever trenger for å lykkes i det 21. århundre». Dette er jo også OECDs mål med PISA. Pearson er opptatt av tilpasset læring, men mange av deres programmer er innrettet mot store grupper. Selskapets kjerneord er «fleksibilitet» og «valgfrihet».

Nøkkelen til denne utviklingen ligger i online undervisning, som omtales som den hellige gral i reformbevegelsen for amerikansk skole som Pearson tjener på.

Slik skal skolene bli mer «relevante» og «effektive». Her er det ikke mye som peker mot de fine ord fra norsk skoles formålsparagraf.

Men en sånn samarbeidspartner passer som hånd i hanske for OECD, som med PISA har fått et redskap som gjør organisasjonen til det globale utdanningsdepartementet, med Pearson som utøvende myndighet, og profitør.