I statsbudsjettet gjentar regjeringen sitt ønske om å reformere fordelingen av Statens Kunstnerstipender. Den nåværende modellen er et velprøvd system der myndighetene overlot utnevning av stipendkomiteer til kunstnerforeningene. Tanken var at det sikrer gjennomsiktighet og dermed kontroll.

Det er årsmøtene i organisasjonene for skulptører, oversettere, musikere osv., som velger tillitsfolk til å styre pengestrømmene. De har løpende diskusjoner om kriterier, skjønn og habilitet, full offentlighet om tildelinger og rullering av komitémedlemmer. Ikke bare sikrer det en rimelig og jevn fordeling, dette er også en grunnstein i demokratiet. Å delta i slike prosesser gir praktisk læring i folkestyre i alle dets små og store forgreninger. Det bygger tillit nedenfra.

Den motsatte modellen er å la midlene risle ned fra toppen. Slik er det gjerne rundt i verden. Paver og kardinaler har smykket seg med kunst og kultur gjennom sin mesenvirksomhet. Ja, selve begrepet mesen er hentet fra den romerske rikmannen Mæcenas som finansierte hyllingsdikt til keiser Augustus og flokken av patroner. Gjerne god kunst, men alltid formålstjenlig kunst. Propaganda for den rette kurs.