OVERRISLING: Kulturminister Linda Hofstad Helleland inviterte nylig 250 norske kunstnere og artister til mottakelse i regjeringens representasjonsbolig. Her med musikkprodusent Gunnar Greve, forfatter Maja Lunde og filmregissør Harald Zwart. Foto: NTB Scanpix
OVERRISLING: Kulturminister Linda Hofstad Helleland inviterte nylig 250 norske kunstnere og artister til mottakelse i regjeringens representasjonsbolig. Her med musikkprodusent Gunnar Greve, forfatter Maja Lunde og filmregissør Harald Zwart. Foto: NTB ScanpixVis mer

Kunstnerøkonomi

Penger skal risle ned over kunstnerne

Regjeringen ønsker å kvitte seg med kunstnernes demokratisk styrte fordeling av stipender.

Kommentar

I statsbudsjettet gjentar regjeringen sitt ønske om å reformere fordelingen av Statens Kunstnerstipender. Den nåværende modellen er et velprøvd system der myndighetene overlot utnevning av stipendkomiteer til kunstnerforeningene. Tanken var at det sikrer gjennomsiktighet og dermed kontroll.

Det er årsmøtene i organisasjonene for skulptører, oversettere, musikere osv., som velger tillitsfolk til å styre pengestrømmene. De har løpende diskusjoner om kriterier, skjønn og habilitet, full offentlighet om tildelinger og rullering av komitémedlemmer. Ikke bare sikrer det en rimelig og jevn fordeling, dette er også en grunnstein i demokratiet. Å delta i slike prosesser gir praktisk læring i folkestyre i alle dets små og store forgreninger. Det bygger tillit nedenfra.

Den motsatte modellen er å la midlene risle ned fra toppen. Slik er det gjerne rundt i verden. Paver og kardinaler har smykket seg med kunst og kultur gjennom sin mesenvirksomhet. Ja, selve begrepet mesen er hentet fra den romerske rikmannen Mæcenas som finansierte hyllingsdikt til keiser Augustus og flokken av patroner. Gjerne god kunst, men alltid formålstjenlig kunst. Propaganda for den rette kurs.

Stadig lanseres nye tiltak fra høyresiden for å gjøre kunsten tjenlig for andre formål. Norsk litteratur skal selge laks i utlandet. Fremragende kunstnere skal fraktes rundt i verden som Norges-reklame. De som får til mye, skal høste mer. At en blåblå regjering fører høyrepolitikk, er naturlig. At dette innebærer en sterkere vertikal styring av kulturmidler, er et liberalt paradoks, men helt i tråd med tradisjonen. Fintfolk hylles for milde gaver.

Samtidig går kulturministeren til angrep på kritikerinstitusjonen. Ingen skal fortelle oss om forskjell på god og dårlig kunst. Dette er skummelt, for hva skal da være kriterier for tildeling av stipend? Suksess? Kjendiseri? Gaveforsterkningsordningen underbygger intensjonen: Det er ikke den som faktisk lager kunst, eller har greie på kunst, som skal styre midlene, men den som har penger å gi.

Skrekkscenarioet er at vi ender som i Mæcenas’ og pavenes hjemland, Italia. Der kan du bare glemme å få midler om du ikke allerede tilhører kasten av kjendiskunstnere eller toneangivende politikeres foretrukne krets.

Når vi forteller den jevne italiener om det norske systemets demokratiske kontrollmekanismer og den brede fordelingen av godene, himler de med øynene og roper «Paradiso!». Det er dette den nåværende regjeringen ønsker vi skal begynne å omtale i fortid, som noe som en gang var. Og slik er det jo gjerne med paradiser.