Penger snakker ikke alltid

De som tror at norske myndigheter kunne kjøpe fri Moland og French har ikke forstått kongolesisk politikk.

IKKE SÅ ENKELT: «Det er ikke slik at hvis Norge truer den kongolesiske miljøvernministeren med tilbakehold av regnskogspenger, så kan han uten videre løpe til justisministeren og få løslatt et par fanger», skriver Mikal Hem. Foto:
Heiko Junge / NTB Scanpix
IKKE SÅ ENKELT: «Det er ikke slik at hvis Norge truer den kongolesiske miljøvernministeren med tilbakehold av regnskogspenger, så kan han uten videre løpe til justisministeren og få løslatt et par fanger», skriver Mikal Hem. Foto: Heiko Junge / NTB ScanpixVis mer
Meninger

Natt til 18. august, etter over fire år i kongolesisk fangenskap, tok Tjostolv Moland sitt eget liv i en fengselscelle i Kinshasa. Etter en slik tragisk hendelse er det naturlig at norske myndigheter blir kritisert for ikke å ha gjort nok for å få Moland og kameraten Joshua French hjem til Norge. Mange mener at Norge kunne brukt bistandsmidlene vi gir til det fattige landet som pressmiddel for å få de to drapsdømte nordmennene ut av Den demokratiske republikken Kongo. Tilsynelatende kan det virke det opplagt at penger er den letteste måten å løse problemer på i et av verdens mest korrupte land. I virkeligheten er Kongos politiske realiteter langt mer kompliserte enn at en neve dollar alltid er et middel som virker.

Morten Strøksnes, som har skrevet boken «Et mord i Kongo» om drapssaken, skriver i en kommentar i Stavanger Aftenblad at den norske regjeringen kunne brukt økonomisk press for å få de to nordmennene tilbake til hjemlandet. Norge har ettergitt 143 millioner kroner i gjeld til Kongo etter at Moland og French ble dømt. I tillegg har regjeringen bevilget 500 millioner kroner til prosjekter som skal bevare regnskog i seks sentralafrikanske land (ikke bare Kongo, som Strøksnes hevder). For Strøksnes er saken enkel. Hvis den norske regjeringen hadde stilt et ultimatum, ville problemet vært løst. «Ønsker dere 630 millioner kroner, eller er det viktigere for dere å beholde to nordmenn i fengsel? Ingen med en viss kjennskap til kongolesiske forhold tviler på hva svaret ville blitt,» skriver han. Med dette demonstrerer Strøksnes at han verken forstår kongolesisk politikk, hvordan korrupsjon fungerer eller hvordan bistand kanaliseres.

Strøksnes har rett når han skriver at Kongo er på topp når det gjelder korrupsjon. Korrupsjonen strekker seg fra den laveste funksjonær til toppene i regjeringen. Det betyr ikke at alt kan kjøpes av hvem som helst på en hvilken som helst måte. Det er ikke land som lar seg bestikke, men enkeltpersoner. Det er ikke slik at hvis Norge truer den kongolesiske miljøvernministeren med tilbakehold av regnskogspenger, så kan han uten videre løpe til justisministeren og få løslatt et par fanger. Det kongolesiske maktapparatet er mangesidig og fragmentert, og med interessemotsetninger både innad i regjeringen og mellom regionene. President Joseph Kabila sitter ikke på toppen av et velfungerende makthierarki med klare kommandolinjer nedover i rekkene, men må hele tiden ta hensyn til en rekke forskjellige maktfaktorer. Det er heller ikke slik at fordi Kongo er korrupt, så er kongolesiske myndigheter til salgs i ethvert tilfelle. Kongolesisk politikk handler om mer enn penger. Det handler også om nasjonalisme, stolthet og identitet. Historien om Moland og French berører alle disse punktene.

Ingen andre enn de fire som var til stede i jungelen utenfor Kisangani 5. mai 2009 vet med sikkerhet hva som egentlig hendte da Abedi Kasongo ble skutt. Etterforskningen og rettssaken er ikke på noen måte tilfredsstillende etter norsk standard, men uansett hva nordmenn måtte mene om rettssaken, er det liten tvil blant kongolesere om at Moland og French er skyldige i drap. For dem er bevisene gode nok. Retten anså de to kongoleserne som var vitne til episoden som mest troverdige, mens Moland og French har blitt sett på som mistenkelige utlendinger med skjulte motiver. At det var nordmennene som rømte fra åstedet, har heller ikke bidratt til deres troverdighet i en kongolesisk rettssal. Moland har også tilstått drapet, både overfor Kasongos mor og i retten. Under ankesaken i november 2009 undertegnet han en skriftlig tilståelse. «Jeg ber om tilgivelse. Det var jeg som drepte Abedi Kasongo,» skrev han, men trakk seinere tilståelsen tilbake (tilståelsen ble gitt etter at Moland fikk et sammenbrudd og ble lagt inn på sykehus).

Også anklagen om spionasje ser ganske annerledes ut fra kongolesisk side enn den gjør for nordmenn. Det er lett å påpeke det latterlige i at de militære ID-kortene deres ble brukt som bevis på at Moland og French var agenter for Norge, men det er ikke vanskelig å forstå hvorfor kongolesiske myndigheter så på dem som spioner. Det er ikke lenge siden Kongo var gjennom to svært blodige kriger, der Uganda og Rwanda støttet forskjellige opprørsgrupper og stjal naturressurser fra Kongo. Etter krigen fortsatte Rwanda å støtte opprørere i den østlige provinsen Nord-Kivu.

Moland ønsket å jobbe som leiesoldat for disse opprørerne. Ugandisk politi fant et brev på Molands PC, adressert til geriljalederen Laurent Nkunda, som var aktiv i Nord-Kivu til han ble arrestert i januar 2009. Året før hadde han truet med å styrte regjeringen i Kongo. «Gjennom å ha fulgt situasjonen i det østlige Kongo, har vi kommet til at du er den rette mannen til å lede dette enorme landet inn i den framtida det fortjener. [...] Vi ønsker å tilby våre tjenester og vår støtte,» skriver Moland i brevet, som sannsynligvis ikke ble sendt. Ingen burde være overrasket over at to bevæpnede europeere som kommer over grensen fra Uganda, som støtter en kjent fiende av Kongo og som ønsket å tilby vagt definerte sikkerhetstjenester, blir møtt med dyp skepsis. Det hjalp neppe at Moland brukte kallenavnet Mike Callan, etter to beryktede leiesoldater: «Mad» Mike Hoare, som opererte i Kongo på 1960-tallet, og Tony Callan, som deltok i borgerkrigen i Angola på 1970-tallet.

Saken om Moland og French handler derfor om mye mer enn bare et drap. For Norge er det umulig å få til en løsning ved å slenge noen millioner kroner på bordet. Det er mer sannsynlig at de vil bli møtt med en reist langfinger enn med åpne armer. Ingen fortjener å sone under forholdene som er vanlige i kongolesiske fengsler. Derfor bør norske myndigheter fortsatt jobbe for å få French overført til Norge. Kanskje vil det være lettere å få gehør for norske bekymringer når French sitter alene igjen i Kinshasa. Men ingen bør ha illusjoner om at det er en oppgave som kan løses med penger.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.