FINANSVENNER: LO-leder Gerd Kristiansen og Ap-leder Jonas Gahr Støre i politisk flørt på partiets landsmøte. Neste uke får partiet en feit sjekk fra LO-Gerd. (Foto: NTB/Scanpix)
FINANSVENNER: LO-leder Gerd Kristiansen og Ap-leder Jonas Gahr Støre i politisk flørt på partiets landsmøte. Neste uke får partiet en feit sjekk fra LO-Gerd. (Foto: NTB/Scanpix)Vis mer

Gavene til partiene undergraver politikernes uavhengighet:

Penger som lukter

Norsk politikk finansieres i stadig sterkere grad av fagforeninger og rikfolk. Det er en utglidning som bør stoppes, skriver John O. Egeland.

Kommentar

Vi vet at våre politikere representerer både særinteresser og utvalgte verdier. Prioriteringene er skrevet ned i partiprogrammer og formidlet i alle kanaler. Vi vet også at effektive politikere har nettverk av folk med kunnskap og innflytelse. Politikerne er ikke objektive i noen betydning av ordet, og skal heller ikke være det. De skal innfri løfter og styre samfunnet i retninger velgerne er forespeilet. Ingen offentlig rolle er mer sammensatt og utsatt for press og fristelser enn politikerens. Nesten alle vil ha noe hos politikerne, for de folkevalgte har både den største pengebingen og retten til å forandre lovene.

Politikk er altså en evig utfordring mellom de ideale fordringer og de materielle vilkårene. Nettopp derfor forlanger vi at politikerne skal praktisere ærlighet, åpenhet og integritet. Faren for at mektige samfunnsaktører kjøper eller presser seg til innflytelse, kan bare motvirkes når beslutningene kan gjennomlyses og skjer etter bestemte prosedyrer. Makt skal utøves åpenlyst, ikke skjult.

Finansieringen av det parlamentariske partisystemet er et spesielt problem i denne sammenheng. Alle vet at Arbeiderpartiet har et historisk nært forhold til fagbevegelsen, og at næringslivets eiere og ledere ofte finner et hjem i Høyre (eller Fremskrittspartiet). Slike bånd er selvsagt legitime og gjenspeiles også i partienes programmer. Spørsmålet er hvor vi skal sette grensen når det gjelder særinteressenes finansielle investeringer i politiske partier. For politikerne kan ha så blå (eller røde) øyne som de bare klarer, men blir aldri troverdige når de sier milliongavene ikke har noen betydning for utformingen av politikken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tvert imot er sammenhengen tydeligere enn noensinne. På LO-kongressen i neste uke vil det bli bevilget ti millioner i valgkampstøtte til Ap. Det er fire millioner mer enn valgkampstøtten i 2013. Pengene kommer i tillegg til den årlige støtten på sju millioner fra LO til det fagpolitiske samarbeidet med Ap. Dermed sikrer LO i alt 17 millioner til Ap i valgåret 2017. SV får to millioner og Senterpartiet en mill. LO har allerede fått betydelig gevinst på investeringen. På sitt landsmøte for kort tid siden vedtok Ap å doble skattefradraget for fagforeningskontingenten til rekordhøye 7700 kroner. Det gir en skattelette på rundt en milliard kroner.

Fullt så mye ble det det ikke på skipsrederne, direktørene og investorene som satset egne og bedriftenes penger på Høyre. Til gjengjeld er det dramatisk færre som skal dele godene. En oversikt utarbeidet av VG i fjør høst viste at 82 personer som ga penger til Høyre fikk solide skattekutt. Til sammen hadde disse en formue på over 27 milliarder, ifølge skattelista for 2015. Fra 2013 til 2016 ga disse personene 16 mill. i gave til Høyre, samtidig som de anslagsvis sparte 230 mill. i kuttene på formuesskatten. Også det må betegnes som en pen avkastning.

En viktig begrunnelse for den offentlige partistøtten har vært det politiske systemets behov for uavhengighet. Innflytelsen fra private givere og organisasjoner skulle reduseres og bidragsyterne identifiseres. Statistisk sentralbyrås oversikt over finansiering av politiske partier (2015), viser likevel at gaver spiller en økende rolle. I 2015 hadde partiene til sammen snaut 700 mill. kroner i inntekter, hvorav 472 mill. var offentlig støtte. Bidrag fra privatpersoner, foretak og organisasjoner var på 97 mill., mens de øvrige inntektene (131 mill.) stammet fra egen virksomhet (kontingent o.l.). En sammenlikning med 2005 viser at partienes inntekter i alt har økt med 54.9 prosent fram til 2015, mens den generelle prisstigningen var 21.5 prosent. Det er særlig gavebidragene som har ført til den sterke veksten. I alt er slike bidrag 173 prosent større enn i 2005, mens den offentlige støtten har vokst med 60 prosent. Gaveandelen er størst i Høyre og Arbeiderpartiet.

Pengebidragene til partiene er lovlige og kan heller ikke vurderes som korrupsjon. Likevel har gavene nådd et omfang som gjør at det er behov for å drøfte partifinansieringen på nytt. Partiloven forlanger at alle bidrag over 10 000 kroner skal innberettes når det er valgår. Ellers skal alt som utgjør en verdi av 35 000 eller mer innberettes og bidragsyternes identitet oppgis. Loven har likevel ikke noe tak på bidrag, slik vi kjenner fra andre lands bestemmelser. Derfor kan LO skrive ut en sjekk på ti mill., eller Stein Erik Hagen love Høyre en støtte på fem mill.

Vår politiske infrastruktur er i rask endring. Mediebildet og nye kommunikasjonsformer stiller krav som må finansieres. Politikk er blitt dyrere å organisere. Da er det naturlig at partifinansieringen vurderes på nytt. Dagens ordning sementerer gamle politiske mønstre, og gir inntrykk av at politiske resultater er til salgs. Her må det skje endringer før politikerforakten biter seg fast.