Pensjon opp på bordet

Ingress

Meninger

Felleforbundets leder Arve Bakke har gått høyt på banen foran vårens lønnsoppgjør. Han har nærmest lovet å få til en løsning med sin motpart Stein Lier-Hansen i Norsk Industri når det gjelder en avtalebasert felles forvaltning av bedriftenes tjenestepensjonsordning. Samtidig har Fellesforbundets styre gått inn for et forbundsvist oppgjør. Mange i LO ønsket i utgangspunktet at det forestående hovedoppgjøret skulle være et samordnet oppgjør mellom LO og NHO, nettopp for å få til noe på pensjonssiden. Man antok at Fellesforbundet hadde andre prioriteringer enn pensjon. Men etter at Bakke skråsikkert trakk opp sin kanin av hatten, vil LOs representantskap trolig slutte opp om et forbundsvist oppgjør. Det betyr at frontfaget går i front, også i pensjonsspørsmålet.

Bakkes motpart, Lier-Hansen, har i likhet med NHO-sjef Kristin Skogen Lund kategorisk avvist at pensjon blir tema for årets lønnsforhandlinger. Finansavisens redaktør Trygve Hegnar heier iherdig på dem. Det betyr imidlertid ikke at spørsmålet er ryddet av veien. Det har de siste åra bygget seg opp en stor frustrasjon i brede arbeidstakergrupper over at bedriftene bruker sin styringsrett til å endre de ansattes pensjonsvilkår med et pennestrøk. LO har for lengst slått fast at bedre tjenestepensjonsordninger vil stå sentralt i årets oppgjør. At NHO blånekter, understreker bare at posisjonene er klare og frontene steile. I et hovedoppgjør har begge parter reelle maktmidler.

Blir spørsmålet satt på spissen, kan det utløse streik. En trussel om det kan ha sin virkning. Særlig når fagbevegelsen kan legge fram solid dokumentasjon på at brede pensjonsavtaler blir billigere for bedriftene. Den nåværende AFP-ordningen har eksempelvis forvaltnings- og administrasjonskostnader som er langt mindre enn det forsikringsselskapene tilbyr de enkelte bedrifter.

Det er forståelig at NHOs medlemmer i ulike bransjer vil ha styringsretten over sine egne pensjonsordninger. Og så lenge de har det, vil de i gitte situasjoner benytte muligheten til å endre ordningene for å få ned kostnader og forpliktelser. Samtidig snakker vi om framtidig lønn for store grupper arbeidstakere. Med dagens system blir de nesten rettsløse i situasjoner der bedriftene har behov for å få ned pensjonskostnadene. Dessuten vil små, bedriftsvise ordninger, forvaltet av finansnæringen, ha ulike premier for kvinner og menn. Både når det gjelder likestilling mellom kjønn og uføredekning vil brede kollektive ordninger være å foretrekke. Spørsmålet er om erkjennelsen siger inn på arbeidsgiversiden.