FORSKJELLER: I privat sektor lønner det seg å stå lenge i jobb, og man kan både jobbe og samtidig ta ut full pensjon. I offentlig sektor blir du straffet om du jobber lengre, skriver kronikkforfatteren. Foto: Roger Hardy / Samfoto / NTB Scanpix
FORSKJELLER: I privat sektor lønner det seg å stå lenge i jobb, og man kan både jobbe og samtidig ta ut full pensjon. I offentlig sektor blir du straffet om du jobber lengre, skriver kronikkforfatteren. Foto: Roger Hardy / Samfoto / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Pensjon

Pensjonen reduseres - offentlig ansatte blir lurt!

Jobber vi lenger enn til fylte 67 år, reduseres i stedet pensjonen. Det var vel ikke meningen?

Meninger

Pensjonister med full opptjeningstid fra offentlig stilling skal være garantert minimum 66 prosent av sluttlønn. Dette blir sterkt framhevet i ulike sammenhenger, og det framgår også av det såkalte «Bruttoprinsippet». Det skal lønne seg å jobbe lengst mulig. Dess lenger i jobb, dess høyere pensjon.

Men dette stemmer ikke, faktisk er det motsatt. Jobber vi lenger enn til fylte 67 år, reduseres i stedet pensjonen. Det var vel ikke meningen?

Geir Martinussen
Geir Martinussen Vis mer

Som utgangspunkt er det verdt å merke seg at folketrygden, ved Nav, utbetaler sin faste andel, og at det er Statens Pensjonskasse som skal være garantist for de minimum 66 prosentene.

Har politikerne tenkt ut et system som i realiteten straffer dem som velger å stå lenge i jobb, samtidig som de samme politikerne framhever hvor viktig det er for samfunnet at vi jobber lengst mulig? Eller kan det være at Statens Pensjonskasse har misforstått intensjonene og lager sine egne regler og beregninger, samtidig som det også derfra påpekes hvor viktig det er, og hvor lønnsomt det skal være, å jobbe lengst mulig opp mot fylte 70 år?

Oppfordringene vi får om å fortsette å jobbe til fylte 70 år, virker som et spill for galleriet. For står vi lenge i jobb, reduseres faktisk pensjonen. Er det Statens Pensjonskasse som trår fullstendig feil?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Her følger ett eksempel, av svært mange tilsvarende: En arbeidstaker i offentlig stilling, og med full opptjening både i folketrygden og i pensjonskassa, vil vente med å gå av med pensjon til etter å ha fylt 70 år. Vedkommende velger å redusere stillingen sin til 50 prosent fra fylte 67 år. Siden bare halv pensjon tas ut fra Statens Pensjonskasse, sparer dermed pensjonskassa 50 prosent av pensjonsutbetaling gjennom tre år, noe som representerer en besparelse på rundt en kvart million kroner (avhengig av sluttlønn). Dette bør jo logisk sett føre til at pensjonskassa øker utbetalingene fra og med fylte 70 år ved å la dette beløpet inngå, slik at utbetalingen, som ifølge Bruttoprinsippet skal være minimum 66 prosent av sluttlønn, blir noen prosentpoeng høyere.

På bakgrunn av dette blir et konkret spørsmål til politikerne, som har bestemt beregningen av pensjonene: Er garantien på minst 66 prosent av sluttlønn ment å sikre at vedkommende faktisk oppnår det?

Hvis svaret er ja, vil da Statens Pensjonskasse bli instruert til å tolke reglene i tråd med det? Hvis svaret derimot skulle være nei; hva er egentlig intensjonene med denne garantien?

Selvsagt mottar også de som står i jobb lenger enn til fylte 67 år lønn, og dermed tjener de mer i de ekstra årene enn ved å gå av tidligere med full pensjon. Men er det et argument for å redusere pensjonen? Alle som jobber, mottar selvsagt lønn, og de som tar ut bare en del av pensjonen, og faktisk sparer det offentlige for hundretusener, skal vel ikke straffes for det?

I en konkret sak, som tilsvarer eksemplet foran, har Statens Pensjonskasse kommet fram til at i stedet for en utbetaling på minst 66 prosent av sluttlønn, vil de heller redusere pensjonsutbetalingen med nesten åtte prosent. Etter at arbeidstakeren har spart pensjonskassa for rundt en kvart million kroner, «straffes» vedkommende ved å oppnå en langt lavere utbetaling. Etter 15 år vil pensjonskassa ha «snytt» vedkommende for rundt trekvart million kroner.

Om det er tatt ut full pensjon fra folketrygden eller ikke, må selvsagt være totalt uvedkommende i slike tilfeller. Beregningen vil bli akkurat den samme. For ved å gå av med full pensjon ved fylte 67 år, ville vedkommende uansett ha fått utbetalt andelen fra folketrygden. Og tilleggsbeløpet fra pensjonskassa ville brakt totalbeløpet opp til 66 prosent av sluttlønn. Det vil med rette føles som et «ran» fra pensjonskassas side at pensjonen i stedet faktisk reduseres vesentlig.

Enda verre vil det bli for arbeidstakeren som jobber i halv stilling, om vedkommende, på grunn av mye å gjøre på arbeidsstedet, skulle gå med på å jobbe i full stilling de siste månedene før pensjonering. Da utbetaler ikke pensjonskassa noe i den perioden – noe som selvsagt bør gi økt pensjon. Men, tro det eller ei, på konkret forespørsel svarer Statens Pensjonskasse at tvert imot vil utbetalingene fra pensjonskassa da bli ytterligere redusert. Vedkommende vil faktisk få redusert pensjonen sin med 13 prosent i forhold til ved å pensjonere seg ved fylte 67 år.

Var det dette som var meningen med reglene Stortinget har vedtatt? Er ikke utgangspunktet at det skal lønne seg å stå lengst mulig i jobb, og at man reelt sett skal være garantert minimum 66 prosent av sluttlønn ved full opptjening? Det er da også nettopp det Statens Pensjonskasse sier i klartekst på sine nettsider. Men i praksis fravikes det altså fullstendig.

Dersom det er slik at Statens Pensjonskasse forholder seg korrekt til reglene, slik de er ment å praktiseres, må noe være fundamentalt galt. Og er det virkelig slik, bør den klare oppfordringen til offentlig ansatte være å forlate arbeidslivet seinest ved fylte 67 år.

I privat sektor er det annerledes. Ikke bare lønner det seg å stå lenge i jobb, dessuten er systemet slik at man både kan jobbe og samtidig ta ut full pensjon. Det samme gjelder i såkalte «halvstatlige virksomheter». Hva er begrunnelsen for en slik forskjellsbehandling?

I mange år har pensjonsvilkårene i offentlig sektor vært diskutert. Allerede i 2015 avga et regjeringsoppnevnt utvalg sin innstilling der de blant annet skulle finne løsninger som reduserer forskjellene i privat og offentlig sektor. Prinsipielle utgangspunkt var at alle år i jobb skal gi pensjonsopptjening og at tjenestepensjon skal være uavhengig av folketrygden. Hvorfor i all verden er ikke dette fulgt opp?

Siden levealderen øker, og mange er friske og i god form til langt over 70 år, burde det selvsagt, også for offentlig ansatte, heller legges til rette for å kunne arbeide lenger – i stedet for å ha et system der det faktisk pensjonsmessig sett er direkte ulønnsomt å jobbe lenger enn til fylte 67 år. Samtidig må det naturligvis være mulig for dem som ønsker det, på grunn av slitasje som følge av jobben, eller av andre årsaker, å kunne gå av tidligere.