VIL HAN FORSVARE NORGE?: I natt velger amerikanerne ny president. Spiller det noen rolle for forsvaret av Norge i NATO hvem som blir valgt - Trump eller Clinton? Det forsøker pensjonert flaggkomandør, Jacob Børresen å svare på. Foto: AFP/Robyn Beck/NTB Scanpix 
VIL HAN FORSVARE NORGE?: I natt velger amerikanerne ny president. Spiller det noen rolle for forsvaret av Norge i NATO hvem som blir valgt - Trump eller Clinton? Det forsøker pensjonert flaggkomandør, Jacob Børresen å svare på. Foto: AFP/Robyn Beck/NTB Scanpix Vis mer

Pensjonert norsk forsvarstopp: Mitt Trump-mareritt

Hva betyr en Trump-seier for forsvaret av Norge? 

Meninger

I natt velger amerikanerne ny president. Spiller det noen rolle for forsvaret av Norge i NATO hvem som blir valgt - Trump eller Clinton? Det korte svaret er at det kan vi ikke vite noe sikkert om. Clinton vil høyst sannsynlig videreføre tradisjonell amerikansk politikk i NATO. Trump derimot, er mer uforutsigbar.

Spaltist

Jacob Børresen

er pensjonert flaggkommandør med en lang militær karriere bak seg i Sjøforsvaret. Han har vært militær sekretær for forsvarsministeren og ledet internasjonale NATO-operasjoner. Børresen skriver om forsvars- og sikkerhetspolitikk for Dagbladet.

Siste publiserte innlegg

Tidligere i sommer uttalte Donald Trump at før han ville komme til sine alliertes forsvar, ville han undersøke om de hadde oppfylt sine forpliktelser overfor USA, underforstått om de hadde tatt sin del av den økonomiske byrden med fellesforsvaret. Da Hillary Clinton ble spurt om USA ville forsvare NATO-land hvis forsvarsbudsjetter utgjorde en lav andel av BNP, svarte hun derimot et klart ja. Å nekte å forsvare NATO-allierte ville være å sette en farlig presedens i forhold til maktbalansen i verden. Og i den første TV-debatten dem imellom, den 26. september, hadde Trump sikftet mening. Nå var han helt for NATO.

Det ligger uansett fast at Trumps politiske plattform er grunnleggende isolasjonistisk: «America First», skepsis til handelsavtaler, til eksport av arbeidsplasser til lavkostland og til innvandring, er gjennomgangstonen. Trump har dessuten gjennom hele valgkampen framstått som impulsiv, som en som lett lar temperamentet løpe av med seg. Og innen utenrikspolitikken har ikke Kongressen den samme begrensende kontrollfunksjonen over presidentens makt som i innenrikspolitikken. Om Trump skulle føre en politikk som i vesentlig grad bidrar til å undergrave sikkerhetsgarantien i Atlanterhavspaktens artikkel 5, kan det i siste instans true sikkerheten og stabiliteten i Europa, som jo i stor grad hviler på denne garantien fra USA. Faren for krig i Europa vil øke.

Mitt mareritt, i en situasjon med økt spenning mellom Russland og Vesten, og hvor et Russland som føler seg militært underlegent stadig kommer med mer eller mindre åpenlyse trusler om bruk av atomvåpen, er at Trump i en krisesituasjon ikke har temperament eller legning som en John. F. Kennedy som under Cuba-krisen i 1962, avviste generalenes råd om å slå til med makt først, og at han dermed kan komme til å utløse en atomkrig.

Nå var ikke Trumps utsagn så urimelig eller virkelighetsfjernt som det kunne virke. USA har i årevis beklaget seg over at de europeiske NATO-landene ikke bærer sin del av den økonomiske byrden ved fellesforsvaret, og de europeiske NATO-landene har lenge vært bekymret for at et stadig mer Asia-orientert USA skal slippe taket i NATO. Vi er bare ikke vant til å høre aktører på dette nivået snakke så åpent og direkte om slike problemstillinger. Siste gang var i 1993, i den opphetete debatten om NATO skulle delta i operasjoner utenfor alliansens mandatområde eller ikke, og senator Richard Lugar formulerte ultimatumet «out of area or out of business». For Washington har NATO alltid først og fremst vært et instrument i amerikansk utenrikspolitikk.

Den amerikanske kritikken mot de europeiske NATO-landenes manglende vilje til å ta sin del av kostnadene ved å forsvare Europa militært er ikke bare et uttrykk for misnøye med en urimelig byrdefordeling. Konsekvensen av at europeerne bygger ned forsvaret sitt i den utstrekning det nå har skjedd, samtidig som at USA drastisk har redusert sitt militære nærvær i Europa, gjør at kostnadene og risikoen for amerikanerne ved å komme sine europeiske allierte til unnsetning militært har økt. Slik vil det også sitte lenger inne for Washington å sende militære forsterkninger til Europa i en krisesituasjon. Med det svekkes troverdigheten av sikkerhetsgarantien i Artikkel 5. Derfor er det heller ikke sikkert at USA i framtiden vil framstå som en like ubetinget garantist for fred og stabilitet i Europa som det har vært til nå, selv om Hillary Clinton skulle bli USAs neste president.

Det som taler mot at USA vender seg bort fra NATO, er at Alliansen er viktig for USA. Den utgjør, ved siden av de tosidige forbindelsene, kanskje først og fremst til Berlin og London, USAs viktigste kanal for innflytelse i europeisk utenriks- og sikkerhetspolitikk. NATO-landenes bidrag til USAs koalisjoner av villige, i operasjoner utenfor Alliansens mandatområde, bidrar til å gi amerikanske intervensjoner økt legitimitet. Og dersom USA blir sett ikke å stille opp for sine allierte i NATO, vil det svekke tilliten andre steder i verden til USAs vilje og evne til å stå ved sine forpliktelser, og dermed også svekke amerikansk innflytelse og evne til å ivareta sine utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser der.

Uansett har de europeiske NATO-lands nedbygging av sine forsvar og USAs nedbygging av sitt militære nærvær i Europa, gjort at Alliansens kapasitet til å bidra med forsterkninger til Norge i en krise- eller krigssituasjon er betydelig redusert. Da er det ubegripelig at Den norske regjeringen velger å se bort fra at den på NATOs toppmøte i Wales høsten 2014 forpliktet seg til å øke det norske forsvarsbudsjettets andel av BNP til 2 prosent. Fordi det dermed ikke blir penger til å bygge opp et troverdig nasjonalt territorielt forsvar, først og fremst ved å gjenoppbygge Hæren, blir Det norske forsvaret enda mer avhengig av NATO-forsterkninger enn før, samtidig som NATOs evne til å forsterke Norge er redusert. Uten et nasjonalt norsk territorialforsvar øker også våre NATO-alliertes kostnader og risiko forbundet med å komme Norge til unnsetning militært. Det reduserer sannsynligheten for at det vil komme allierte forsterkninger enda mer, at en krise hvor Norge er truet eller angrepet militært neppe vil skje i isolasjon. Resten av Europa vil også være truet. Det vil ikke være forsterkninger nok til alle, og det er langt fra sikkert at det fjerntliggende Norge på NATOs nordflanke, da vil være det prioriterte operasjonsteateret.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook