BOK NUMMER TO: Arne Schrøder Kvalvik følger opp boka «Min fetter Ola og meg» med en bok om folk som er inne i livets siste runder. Foto: Kagge
BOK NUMMER TO: Arne Schrøder Kvalvik følger opp boka «Min fetter Ola og meg» med en bok om folk som er inne i livets siste runder. Foto: KaggeVis mer

Anmeldelse: Arne Schrøder Kvalvik - «Å leve, lever, har levd»

Pensjonist, se her! Godhjertet bok om alderdom

Småpussig og springende om livets betingelser.

«Å leve, lever, har levd – Et møte med alderdommen»

Arne Schrøder Kvalvik

4 1 6
«Så lenge det er liv, er det håp»
Se alle anmeldelser

Arne Schrøder Kvalvik vakte stor begeistring og fikk mye kritikerros for sin forrige bok, «Min fetter Ola og meg» (2015), et portrett av sin uhelbredelig syke og rullestolavhengige fetter.

Nå kommer han med en ny bok som drives av nysgjerrighet. Han forsøker å finne ut hva som preger tilværelsen når man blir innhentet av alderdommen. Det handler om livet, slik det var en gang, som det oppleves nå og om å måtte innse at snart vil det hele gli over i fortida.

Digitale krav

Forfatteren selv er en familiefar i trettiåra med kone og tre døtre på Nesodden, noe han også skriver om, akkurat som den første boka også inkluderte et selvportrett. Men først og fremst kretser teksten om fenomenet alderdom. Forfatteren oppsøker lederen for Nesodden pensjonistforeningen, Rigmor (86), blir invitert på vafler og godteri og får hennes historie med på kjøpet.

Han har også kontakt med sin mormor på Vestlandet, som ligger syk. Og han oppsøker Torvald, en av Nesoddens eldste, på langt over 90, en mann som ser 20 år yngre ut enn han er, men som likevel preges av alderen og bor i hjemmet sitt, omgitt av bøker, en FM-radio som ikke virker og digitale krav til overlevelse i en moderne verden.

Krigens forbannelse

Det de gamle i boka har felles, er opplevelsen av krigen. Rigmors far var nazist, noe som formørket livet også for henne, selv om hun bare var et uskyldig barn. Torvald på sin side var motstandsmann og ble grovt torturert, inntil han klarte å flykte.

Ifølge forfatteren selv er dette en bok som handler om «eiketrær, alderdom og tiden som kom og dro; sårene som tiden stelte, og håpet som aldri forsvant». Mangelen på fokus dyrkes nærmest som en egen sjanger, en slags dagbokaktig og springende meditasjon over livets flyktighet.

Ingen garantier

Hans egne barn, særlig datteren Alva, står i motsatt ende av livet, mens historien om en kusine som døde i ung alder minner om mangelen på garantier i tilværelsen.

Boka er langt fra noen selvhjelpsbok og er heldigvis renset for kvasifilosofiske klisjeer og konklusjoner. I all sin naivitet og poetiske undring handler den om å oppdage de gamle rundt seg, «alle de levde livene…de beveger seg som vinden, nesten». Dette er en lettlest og godhjertet bok om å «holde rundt hverandre når stormen raser». Noe annet er livet for kort til.

.