Vis mer

Pensjonsparadokset

Kollektive pensjonsordninger er ikke alltid rettferdige.

Kommentar

Det nærmer seg pensjonskamp. Stein Lier Hansen i Norsk Industri nekter å diskutere pensjon som del av lønnsforhandlingene, mens Roar Abrahamsen i Fellesforbundet presser på. Han har et samlet LO i ryggen.

Arbeidstakersiden ønsker tariffesting av pensjon, oppsparing fra første krone og et system hvor en ikke taper pensjon på å skifte jobb. Men bak enigheten ulmer det. Og en større diskusjon om hva en rettferdig pensjon er, glimrer med sitt fravær.

Siden Fellesforbundet lanserte sin modell for ny tjenestepensjon, med individuell pensjonskonto i sentrum, har vi vært vitne til en krig ved stedfortreder. Handel og Kontor har reagert på det de anser for å være en individualisering av tjenestepensjonen i privat sektor.

I realiteten har kritikken vært rettet mot de siste års endring av tjenestepensjonene, fra ytelses- til innskuddspensjon.

Forståelig nok reagerer mange arbeidstakere på at de ikke lenger er sikret 2/3 av inntekten resten av livet, som de var med ytelsespensjon, men må nøye seg med en pensjon som gjerne bare gir en noenlunde brukbar pensjon i en periode på ti år, og som ikke gir noen garantier for regulering av løpende pensjon.

Spesielt er problemet stort for dem som har arbeidsgivere som bare sparer inn minimumsbeløpet på to prosent av lønna, og som lever lenge etter at pensjonen er brukt opp. LO har derfor vedtatt at de ønsker «brede og kollektive ordninger». Men bak det flotte prinsippet lurer feller.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som pensjonsreformen viser, kan kollektive ordninger komme med sin egen bismak. I et forsøk på å gjøre pensjonssystemet tålelig for ryggen til den oppvoksende generasjon, innførte Stoltenberg-regjeringen en levealdersjustering i systemet.

Den går ut på at jo lenger vi er forventet å leve etter at vi går av med pensjon, jo mindre pensjon får vi. Det gir den enkelte et insentiv til å stå lenger i arbeid, samtidig som det gjør systemet mindre sårbart i møte med en aldrende befolkning.

Til tross for reformens styrker, har reformen noen urimelige konsekvenser, noe et nylig publisert notat fra tankesmia Manifest viser.

For selv om levealderen i befolkningen øker, er det ikke sikkert at du, eller yrkesgruppen du tilhører, vil leve lenger. For eksempel er en kvinnelig tannlege forventet å leve til hun blir 87 år. En mannlig truckfører derimot er ikke forventet å oppleve sin 75. bursdag. Begge blir likevel målt opp mot samme forventa levealder.

I realiteten subsidierer de som dør tidlig de som lever lenge. Siden levealder henger tett sammen med yrket ditt og klassen du tilhører, er dette et spesielt urettferdig element i systemet, som får urimelig lite oppmerksomhet.

Det er imidlertid ikke noe nytt som har kommet med pensjonsreformen, slik Manifest skal ha oss til å tro. Også den gamle folketrygden tok fra de fattige som levde kort og ga til de rike som levde lenge. Det er nemlig en direkte konsekvens av et kollektivt system.

Det er derfor ikke uproblematisk når HK og LO skyver kvinnene foran seg i kampen for kollektive ordninger i tjenestepensjonen. Også denne kan slå uheldig ut for arbeidere med lav lønn og lav forventet levealder.

Trolig vil LO kunne samle seg om en såkalt hybridpensjon, som er en kollektiv innskuddspensjon. Med en slik hybrid vil du få det du har opparbeidet deg i pensjon, uansett hvor lenge du lever, fordi arbeidstakerne forsikrer hverandre. Den som sitter med regninga, er igjen den som lever kortest.

Det er mye som taler for at fagbevegelsen bør samle seg om en hybridpensjon. Den gir en bedre risikodeling mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Om pensjonen tariffestes vil også flere arbeidstakere kunne få støtte av LOs styrke i forhandlingene.

Men da må en samtidig sikre en mekanisme som korrigerer for at vi straffer dem som har slitt seg ut. Det handler om å anerkjenne at levealderen ikke er uavhengig av ens klassebakgrunn, og ta konsekvensene av det.

En mulighet er å inntektsjustere pensjonsalderen. Hvis pensjonsalderen øker med inntekten i løpet av livet, vil sliterne med lave lønninger slippe å bli straffet økonomisk fordi levealderen øker blant folk med behagelige jobber og høye inntekter.

En høyere pensjonsalder for dem med høye inntekter vil også gi et insentiv for at disse, antatt mest produktive, vil stå lenger i arbeid. De vil også tåle pisken, i form av lavere pensjon ved tidlig avgang, bedre enn slitere med lave inntekter.

Ingen pensjonssystemer er perfekte, og det er nok av forbedringspotensial i vårt. Det er imidlertid vesentlig at fagbevegelsen og partiene på venstresida står hardt på rettferdigheten, ikke bare mellom, men også innad i hver generasjon.

Vi bør ikke forstå pensjon utelukkende som et individuelt spareprosjekt. Men da må det kollektive alternativet gi mer, og ikke mindre rettferdighet.