Pensjonsreformens fordelingsprofil

PENSJON: I vår kronikk 2. februar om pensjonsreformens virkninger skriver vi at reformen vil føre til større forskjeller i pensjonsytelsene enn med dagens folketrygd. I sin replikk 15. februar etterlyser professor i sosialmedisin ved NTNU, Steinar Westin, en utdypning av dette og en nærmere dokumentasjon av fordelingsvirkningene av pensjonsreformen. Westin er særlig urolig for at beregningene ikke tar høyde for forskjellene mellom arbeidstakere i ulike sosiale sjikt.Vi kan berolige Westin: Våre analyser, presentert i kronikken og SSB-rapport 2007/11, tar nettopp utgangspunkt i «systematiske forskjeller» mellom ulike befolkningsgrupper, slik Westin etterlyser. Beregningsopplegget (MOSART) fremskriver livsløpene til et representativt utvalg av den norske befolkning fram til 2050. Heterogeniteten i befolkningen er detaljert ivaretatt gjennom individspesifikke kjennetegn som kjønn, alder, utdanning, yrkesdeltaking, pensjonering og inntekt. Opplegget gir derfor betydelige muligheter til å analysere hvilke utslag pensjonsreformen gir etter disse kjennetegnene. I vår rapport har vi i hovedsak vurdert fordelingseffektene etter kjønn og inntekt.

VÅRE ANALYSER viser at ingen inntektsgrupper kommer dårligere ut med Regjeringens pensjonsreform enn med dagens folketrygd, dersom en kun vurderer virkningene av opptjeningsmodellen. Personer med pensjonsytelser over gjennomsnittet vil komme bedre ut. Det er bakgrunnen for utsagnet om at det vil bli større forskjeller i pensjonsytelsene enn med dagens folketrygd. Den økte ulikheten skyldes at Stortinget har ønsket å styrke sammenhengen mellom opptjente pensjonsrettigheter og tidligere arbeidsinntekter. Det begrenser mulighetene til omfordeling mellom personer, slik at overføringen til lavinntektsgrupper blir mindre enn med dagens pensjonssystem. Særlig muligheten for full opptjening opp til 7 ganger grunnbeløpet, i kombinasjon med en høyere opptjeningsprosent, reduserer omfordelingen. Levealdersjustering av minstepensjonen bidrar også noe til redusert omfordeling. Det er ikke nødvendig med 43 års opptjeningstid for å komme bedre ut av reformen, og bortfallet av besteårsregelen har ingen entydig fordelingsvirkning.

DERSOM EN i tillegg til opptjeningsmodellen vurderer virkningene av levealdersjusteringen og den fleksible pensjonsordningen, vil pensjonsytelsene over tid bli redusert dersom folk ikke utsetter pensjoneringen når levealderen øker. Tidligpensjonering på ikke-medisinske vilkår vil ha en kostnad i form av lavere årlig pensjon. Westin har derfor helt rett i at personer med forholdsvis dårlig helse (og trolig også lave inntekter) kommer dårlig ut hvis de av helsemessige årsaker velger å pensjonere seg tidlig, uten at det finnes medisinske forhold som gir rett til uføretrygd. Dessuten kan det tenkes at de har forholdsvis kort levealder og dermed får lite igjen for pensjonsinnbetalingene som yrkesaktiv. Disse svakhetene er til stede også i dagens system, men vil bli forsterket i det nye systemet. I motsatt retning innebærer pensjonssystemet en betydelig overføring fra menn til kvinner ettersom kvinner lever lenger. Generelt vil det være vanskelig å differensiere pensjonsytelsene etter antakelser om ulik levealder for ulike grupper, og spesielt vil det være vanskelig å forsvare en slik innretning med mindre en også differensierer etter kjønn.

TIL SLUTT kan det være grunn til å minne om at en videreføring av dagens pensjonssystem kan ha fordelingseffekter som ikke er dekket av analysen. Klart høyere pensjonsutgifter med en videreføring av dagens system vil enten innebære en betydelig økning i skattenivået og/eller en innstramming i offentlig tjenesteyting, herunder blant annet helse- og sosialtjenester. Fordelingseffektene av slike tiltak kan være betydelige.