Ny offentlig tjenestepensjon:

Pensjonssystemet rammer fortsatt skjevt og urettferdig

Pensjonssystemet må fordele mer fra rik og frisk til fattig og syk, skriver Ola Magnussen Rydje.

Tegning: Finn Graff.
Tegning: Finn Graff.Vis mer
Kommentar

La meg slå fast noe åpenbart: Det lønner seg å være frisk og raust avlønnet i en jobb som ikke sliter ut kroppen din. Ikke bare er sjansen større for at du lever et liv uten større helseproblemer eller økonomiske bekymringer, du kan også se fram til en enklere siste tredel av livet enn andre.

Når pensjonsalderen omsider melder seg har du nemlig et luksusproblem:

Du kan enten gå av med pensjon forholdsvis tidlig, og dermed nyte friheten med en helt akseptabel økonomi, eller stå i arbeidslivet noen ekstra år til for å spe på både pensjonen og inntekten. Det nye pensjonssystemet i både offentlig og privat sektor belønner nemlig rikelig de som kan stå lenge i arbeidslivet.

Eller, sagt på en annen måte: Den enkelte betaler fullt ut for sitt eget valg av avgangstidspunkt (også kjent som nøytralitetsprinsippet). Pensjonssystemet viser ingen nåde. Forlater du arbeidslivet ved 62 må du også betale prisen. Innretningen er et kraftig spark i baken til å arbeide lenger, og er trolig et smart grep. Økonomiske incentiver fungerer.

En slik pisk eller gulrot, avhengig av hvordan du ser på det, er også nødvendig. Eldrebølgen kommer, og den vil skylle over statfinansene som kostbart flaskevann. Vi vil at folk skal stå lenge i arbeid. Jo lenger folk kan forsørge seg selv, jo bedre er det.

Problemet med en modell som straffer de som ikke står lenge i arbeidslivet, er at den rammer skjevt og urettferdig. Som forskerne Jon M. Hippe og Axel West Pedersen påpeker i et nytt notat fra forskningsstiftelsen FAFO, er et slikt system «bare rimelig hvis valget av avgangstidspunkt reellt sett er fritt for alle, og hvis alle har de samme mulighetene til å jobbe fram til fylte 67 år eller lenger.»

Men, som forskerne konkluderer: «Slik er det jo ikke.» De sosiale forskjellene i levealder og helse er store. En fersk rapport fra Folkehelseinstituttet spår også at de antakeligvis bare vil øke i åra som kommer. Når arbeidsevne mot slutten av arbeidslivet varierer kraftig, blir også noen rammet av en iboende urettferdighet i systemet.

Noen jobber er også åpenbart tyngre enn andre. Renholderne som hver dag vasker etter Dagbladets journalister og redaktører, har en jobb som sliter mer på kroppen enn vår. Når jeg er 62 er sjansen større for at jeg tåler fem, seks år til enn min hardtarbeidende renholder-kollega. Den gevinsten kan jeg ta ut i mer penger, eller mer fritid med barnebarna, mens renholderen må gå av tidlig med lite penger, eller fortsette å slite ned helsa i en krevende, fysisk jobb.

I dag legger arbeidsminister Anniken Hauglie forslag om nye pensjonsregler for 800 000 offentlig ansatte på kongens bord. Som du kan lese grundige reportasjer om i denne avisa, går man nå bort ifra systemet om full opptjeningstid etter 30 år.

I den nye varianten gir alle år i jobb fram til du er 75, pensjonsopptjening. Pengene kan du, i likhet med systemet jeg beskrev over, ta ut fra 62 år, men også kombineres annet inntektsgivende arbeid uten avkorting. Det skal lønne seg å jobbe lenge, også for offentlig ansatte.

Pensjonsreformen av 2011, som nå, med Hauglies forslag, er godt implementert i både offentlig og privat sektor, gjør at folk som ikke kan jobbe lenge kommer unødig dårlig ut.

Den nye folketrygden inneholder riktignok mekanismer som bidrar til «omfordeling fra folk med høye lønnsinntekter over livet til folk med lave inntekter,» for å låne fra Hippe og Pedersen igjen.

Men som forskerne påpeker blir denne omfordelingen fra rik til fattig vannet ut av tjenestepensjonsordningen, som kommer oppå folketrygden. Uten å dykke i detaljene, gjør totalen av pensjonsytelser at øvre middelklasse kommer bedre ut enn lavere middelklasse, i den grad slike begreper gir mening i Norge.

Heldigvis er det mulig å bøte på urettferdigheten: I fjorårets forhandlinger fikk arbeidstakerorganisasjonene gjennomslag for et beskjedent «slitertillegg» i både privat og offentlig sektor. Ordningen i offentlig sektor gir et lite tilskudd til den årlige pensjonen mellom 62 og 67 år for personer som går av tidlig.

Den bryter riktignok med prinsippet om at den enkelte betaler fullt ut for sitt eget valg av avgangstidspunkt, men er så lavt (0,15 G for offentlig sektor, og 0,25 G for privat) at det trolig bare blir benyttet av folk som har et reelt behov for å gå av tidlig. Tillegget er rett og slett ikke lønnsomt nok til at folk som heller kan jobbe, vil forsøke å få det.

Slike slitertillegg kan med fordel gjøres både permanente og mer generøse. To problemer må likevel løses: Det må for det første finnes penger til det, og for det andre forhandles fram en enighet om hvilke yrkesgrupper som skal kunne få det. Det er lettere sagt enn gjort, men bør ikke være en uoverkommelig sak for våre ellers ansvarlige og kompromissvillige parter i arbeidslivet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.