Pent, men ganske kjedelig

Lene Marlin trenger å ta litt flere sjanser.

CD: Lene Marlin er Norges største kvinnelige popstjerne på grunn av én eneste låt. Da hun slapp debutsingelen «Unforgiveable Sinner» i 1999, var den så forfriskende unorsk, proff og popmelankolsk, at den tok den norske folkesjela med storm. Seks år seinere har den ennå ikke sluppet taket. Vi piner etter noe liknende. «You Weren\'t There» fra andrealbumet «Another Day» (2003) gjorde en hederlig innsats, men det ble liksom ikke helt det samme. I norsk musikkhistorie er «Unforgiveable Sinner» forelskelsen som glapp. Den var, som de sier i amerikanske kjærlighetsfilmer, the one who got away .

Utilgjengelige Lene

Så hvorfor er Lene Marlin fortsatt Norges mest ettertraktede popartist? På grunn av utilgjengeligheten . Tromsø-jenta gir så å si aldri intervjuer, hun spiller så å si aldri konserter og albumene kommer med ujevne mellomrom. For henne er det et nødvendig grep for å overleve i popbransjen, for fansen fører det til at hun er et evig mysterium. Dermed går de heller ikke lei av Lene. Vel og bra, problemene oppstår derimot når hun overfører denne utilgjengeligheten til musikken. Og det har hun gjort på «Lost in a moment».

Søtt og begivenhetsløst

For plata er akkurat som man kan forestille seg det er å møte Lene på fest. Den er hyggelig og sjarmerende, men også vanskelig å bli ordentlig kjent med. Lene fortsetter i samme småsåre og smygende låtskriverspor som tidligere og albumet er karakteristisk Marlin-melankolsk. Dessverre er det også karakteristisk Marlin-kjedelig. De søte og lettfattelige låtene blir etter hvert begivenhetsløse og platte.

Folkpopete

Lene og produsentteamet Stargate tar få sjanser, og noen ganger virker det som om de har bygd opp absolutt hele plata rundt ett og samme gitarriff. Og selv om tekstene tilsynelatende er personlige, forteller de heller ikke noe om Lene som hun ikke har fortalt oss før. Livet består av både oppturer og nedturer, og det er alltid enklest å skrive om det som er litt trist.

Men heldigvis glimter det til. Der «Another Day» var mørkt melankolsk, er «Lost in a Moment» lysere og mer optimistisk. Ja, på den bittersøte singelen «How Would it Be» er Lene faktisk en smule forhåpningsfull i all kjærlighetssorgen. Folkpopete «Hope You\'re Happy» og strykerorganiske «Leave My Mind» minner til og med om The Cardigans\' americana-flørtende «Long Gone Before Daylight». Der viser Lene at hun har mer på lager enn det vi har sett hittil. For nå holder det dessverre ikke at låtene bare er pene og pyntelige lenger. Lene trenger å overraske oss igjen.