Pentagon går til Hollywood

DA MICHAEL MOORE

fikk Oscar-statuetten for sin film «Bowling for Colombine» sa han blant annet: «We are living in a fictious society». Dette er en tankevekkende uttalelse sett i lys av to aktuelle saker.

1.

Kelly-saken i Storbritannia som har dokumentert Blair-regjeringens bestrebelser på å «sprite» opp fakta for å skapet et feilaktig bilde av at Irak representerte en akutt militære trussel med masseødeleggelsesvåpen.

2.

. En meningsmåling som nylig ble offentliggjort i Washington Post viste at 69 prosent av amerikanere mener at Saddam Hussein står bak terrorangrepene 11. september. Det paradoksale er at på grunn av denne «propagandasuksessen» basert på en løgn er amerikanske soldater nå nærmere en faktisk trussel fra al-Qaida i det kaos som nå hersker i Irak.

I et moderne mediesamfunn er de tradisjonelle politiske kanalene svekket på bekostning av mediene som arena. Framføring og overtalelsesevne synes å få forrang for fakta. I denne sammenheng er skuespillernes inntog i amerikansk politikk et interessant fenomen.

En B-skuespiller som Ronald Reagan ble valgt til president og skapte en trend. Arnold Schwarzenegger er det ferskeste eksempel på overgang fra lerret til politisk karriere. Eller kan vi snakke om en overgang? Er det kanskje en rolle som byttes ut med en annen? Jerry Springer, den kjente talk-show verten, ble borgermester i Cincinnati i 1977. Clint Eastwood ble borgermester Carmel, Calefornia og Sony Bono borgermester i Palm Springs.

SOM VI SÅ

i opptakten til Irak-krigen var kjernepunktet i Strobritannia og USAs propaganda å overbevise sin hjemlige opinion om trusselen fra Saddams masseødeleggelsesvåpen.

Siden masseødeleggelsesvåpen hittil ikke er funnet i Irak, og antakelig ble ødelagt da propagandaen var på det sterkeste, må vi stille spørsmål ved forholdet mellom fiksjon og fakta i en moderne informasjonskrig. New York Times kunne i januar 2002 avdekke at kontoret med det betegnende navnet «Office of strategic influence» var opprettet av Donald Rumsfelt og utstyrt med fullmakter til å lyve for pressen for å vinne over verdensopinionen for krigens budskap.

I denne sammenheng passer det godt at pressesenteret til Central Command i Qatar under Irak-krigen hadde en scene designet av Hollywood-konsulenter for å gjøre det visuelle inntrykket mest mulig effektivt for overtalelse. Pentagon har i mange år hatt et nært samarbeide med Hollywood om produksjon av filmer og fjernsynserier der begge parter har felles interesser i produksjoner som stiller amerikanske soldater i et ønsket heroisk lys. Når konglomerater i underholdningsindustrien har overtatt nyhetskanaler bringer dette en ny dimensjon inn i bildet. Hvilken betydning for nyhetsbildet har det egentlig at Time Warner kjøpte CNN og Disney company kjøpte ABC? Det Murdock-eide Fox television er i denne sammenheng en interessant hybrid mellom nyheter og underholdning som har gjort krigspropaganda og patriotisme til et varemerke.

I ET SKREMMENDE

essay med navnet «Turning the tanks on the reporter» (The Observer 15.6. 2003) hevder forfatteren Phillip Knightley at det etter hvert er blitt Pentagons policy å definere «uønskede» journalister og medier som militære mål. Al Jazeeras kontor i Bagdad ble bombet etter å ha gjort Pentagon oppmerksom på hvor de befant seg. Amerikanske stridsvogner skjøt og drepte journalister på Palestine hotell da de rykket inn i Bagdad.

Meldingen til journalistene er klar: du kan skrive hva du vil, men hvis vi ikke liker det skyter vi deg. Tapstallene taler for seg og 17 journalister har mistet livet i løpet av Irak-krigen. Knightley påpeker sammenhengen mellom faren for kritiske journalister og den Hollywood-skapte scenen i Qatar. Skribenten Michael Wolff fra New York magazine brøt «lojalitetskoden» i Qatar og spurte general Brooks i sin frustrasjon: «Hvorfor er vi her? Hvorfor skal vi bli her? Hva er verdien av det vi lærer på dette million-dollar pressesenteret?

ETTER Å HA DEMONSTRERT

mangel på patriotisk sinnelag ble Wolff angrepet av Fox-news. Den høyreorienterte kommentatoren Rush Limbaugh offentliggjorde Wolffs e-postadresse med det resultat at han i løpet av en dag mottok 3000 hat-meldinger. En dag dukket en uniformert person opp ved siden av Wolff og sa: «This is a fucking war, asshole. No more questions for you.» Som Knightley oppsummerte at Wolff innså at pressekonferansen ikke var til for korrespondentene. Korrespondentene skulle spille rollen sin på en lojal måte på denne Hollywood-skapte scenen. I denne sammenheng fortjener NRK-korrespondent Sigrun Slapgard ros fordi hun i likhet med Wolff gjorde et poeng av å avdekke hvor liten informasjonsverdi pressenteret hadde.

I dette fiksjonsbildet bildet passer «såpeoperaen» om Jessica Lynch godt inn. Det er fortsatt håp for journalistikken når det var et dokumentarprogram i BBC som avdekket myten som er skapt av amerikanske medier rundt redningsaksjonen for Jessica Lynch. John Kampfer viser i programmet «War Spin» hvordan mytedannelsen om redningsaksjonen er skapt av fotografer som var med på embedded-programmet, og som filmet en dramatisk redningsoperasjon der det ble skutt med løsskudd for å skape dramatikk. Ifølge legene hadde hun kun trafikkskade og verken skuddsår eller annen tegn på krigsskader slik det ble påstått i propagandabildet. Legene stilte seg uforstående til hele operasjonen og sa de hadde tenkt å overlever Jessica til amerikanerne hvis de hadde fått anledning til det.

FLERE AV JESSICAS

kolleger ble drept i et bakholdsangrep, og for å dekke over dette nederlaget skapte propagandistene en myte om en heltinne som sloss mot irakerne og ble skadet i kamphandlingene. Kommentaren fra Dr. Anmar Uday som arbeidet ved hospitalet er interessant. Han sa det var som en Hollywood- scene: «De ropte go, go, go!». Det var som en actionfilm med Sylvester Stallone og Jackie Chan, ifølge Uday. Forlag og fjernsynsselskaper sloss nå om millionkontrakter for Jessica historie mens legene sier hun har hukommelsestap.

Det er en interessant fotnote til denne historien. Tidligere i år ble journalist Jayson Blair sparket ut av redaksjonen i New York Times etter at det ble kjent at han hadde fabrikkert historier og stjålet stoff fra andre aviser. Han ble avslørt da en Texas-avis gjenkjente et intervju i hans navn de selv hadde laget med Jessica Lynchs familie. Blair ble med god grunn sparket og New York Times måtte ydmyket be om unnskyldning til sine lesere

Men ingen stilles til ansvar for å reprodusere og videreformidle propagandahistorien om Jessica Lynch. Fiksjonsbildet av henne er nødvendig for å opprettholde mytene om de heroiske amerikanske soldatene som daglig blir konfrontert med virkeligheten i Irak.