Penthouse Playboys

Hårete, ironisk, oppriktig. Og tidvis hysterisk godt gjennomført.

CD: Ulendt terreng, dette coverlåtfaget. Hvor slutter ironien og hvor begynner inderligheten? Og kan man være ironisk med en dyp og alvorlig inderlighet? Penthouse Playboys, som her vender tilbake etter en Guns’n Roses-aktig platepause på hele tolv år, skal ikke sies å ha nærmet seg Susanna Wallumrøds coverlåtminimalisme nevneverdig på alle disse åra. Her er det heller en slags tilbakeholden maksimalisme som regjerer, og inderlighet er i utgangspunktet noe Jens Pikenes først og fremst praktiserer backstage etterpå.

Men Penthouse Playboys er ikke så tullete som de kan se ut som, og de skal virkelig ha for å gjøre tingene musikalsk skikkelig. Parodi, satire og dekonstruksjon av poplåter er alt sammen avhengig av presisjon og perfeksjonisme for å bli noe mer enn bare platte vitser, og «Elske i sneen» er – stykkevis og delt mer enn i sin helhet – mer enn morsom nok så lenge du tar den for det den er: en tårnhøy bløtkake av nærhet og distanse, ømhet og hånlatter.

DeLillos’ «Hjernen er alene» er for eksempel blitt pur danseband, autentisitetsprosenten for sjangeren ligger tett opp mot 100, og det karakteristiske, deprimerte innledningsriffet er bygget om til en klangbelagt saksofontrudelutt i monsterklassen. 20 i stil for den.

Ellers går det for det meste i mildt pastellfargede, softfokusert vestkystsvermerier med ulike grader av sydendisco og germansk synthpop i ettersmaken, formsydd pop i glatt og syntetisk materiale perfekt tilpasset bandets visjonær og visuelle spydspiss. Eidsvågs «Mysteriet deg» peker seg ut som nok et eksempel på treffsikker rekonstruksjonisme i grenselandet mellom rendyrket tøys, ambisiøs tolkningsvilje og presis tidsbildeforståelse.

Det er nok likevel vanskelig å unngå at forholdet til «Elske i sneen» og dens mange lynende inspirerte øyeblikk blir av det flyktige slaget, heller enn noe langvarig kjærlighetsopplegg. Men det er vel samtidig helt i tråd med Jens Pikenes’ modus operandi for øvrig.