Per Aabel er død

En av Norges kjæreste og høyest respekterte kunstnere er gått til hvile.

En flamme er slukket. Et eventyr er slutt.

Han var født til et kunstnerliv hvor både dansen, musikken og billedkunsten hadde sin plass, men hvor skuespillerkunsten kom til å stå i fremste rekke.

Han var trollmann, en unik begavelse. Hans geniale artisteri var preget av musikalitet, eleganse, humor, sjarm, intelligens og «fremfor alt» kjærlighet.

Han hadde en lidenskapelig kjærlighet til teaterkunsten, som spredte seg utover til hans teater, til hans kolleger og til hans publikum. Hans liv og innsats for scenekunsten har hatt avgjørende betydning for at skuespillerkunsten i Norge nyter slik stor respekt og anseelse.Per Aabel kom første gang til Nationaltheatret i 1926, som instruktør for barnekomedien «Prinsessen og spillemannen». Som skuespiller debuterte han i teatret i 1937 i samspill med sin far, Hauk Aabel, i «Den spanske flue».

Fra 1940, da han ble fast ansatt ved Nationaltheatret, og fram til han sluttet i 1985, ga han liv til et utall av rolleskikkelser - både små og store. Med matematisk presisjon søkte han det genuine uttrykket. Enten det var som elskeren Valentin i «Eventyret», Knappestøperen i «Peer Gynt», Bernhard Shaw i «Kjære Løgnhals», den fortryllende Harry i «Hjem» eller de mange store rolletolkninger, ikke minst i Holbergs komedier.

Alltid skapte han klare, skarpe karakterskildringer - aldri likegyldige.Gjennom sitt lange teaterliv har Per Aabel hatt en rekke eminente medspillere på scenen: Lillebil Ibsen, Aase Bye, Wenche Foss og Ingerid Vardund, for bare å nevne noen av kvinnene. Sammen har de gitt oss uforglemmelige opplevelser og en teatertradisjon det står respekt av og som må bæres videre.

Mange andre teatre fikk også glede seg over Per Aabels skuespillerkunst. Han gjestet en rekke scener, både rundt i Norge og utenfor landets grenser. Han oppnådde stor anerkjennelse ved Det Kongelige Teater i København og Kungliga Dramatiska Teatern i Stockholm, i flere europeiske land og i USA, og var en fremragende ambassadør for norsk scenekunst.

Per Aabel har opp gjennom årene mottatt en rekke utmerkelser. Både for sitt skuespillervirke og for sitt engasjement i kulturlivet generelt. Han er den ene av to nordmenn som er hedret med Stortingets æresgasje, og i 1988 ble han tildelt storkorset av St. Olavs Orden for sin innsats i norsk kulturliv.Det er vanskelig å bli fortrolig med tanken på at Per Aabel ikke lenger er blant oss. I Nationaltheatret var han en del av familien. Han var elsket av alle, ikke minst av teatrets tekniske stab - som han hadde et varmt forhold til. Jeg kalte ham ofte vår beste venn. For få dager siden var han igjen hjertelig til stede iblant oss på teatrets julebord, hvor han imponerte med en varm og begeistrende takk for maten-tale og utenat fremførte Sten Selanders dikt «Luftslott». Nyttårsaften blir programmet «Vi tenner lys!» på Hovedscenen en hyllest og takk til Per Aabel i ord og toner.

Han var levende interessert i sitt kjære teaters kunstneriske utvikling og var alltid spent på hvordan den enkelte skuespiller i ensemblet mestret en ny utfordring.

Han hadde ofte kritiske bemerkninger - presist formulert og til stor nytte - men det var allikevel fryden over å følge unge talenter i vekst som var størst hos ham. Han var en inspirasjonskilde som aldri unnlot å gi sin begeistring til kjenne, og han delte også ut en hederspris i sitt eget navn, til en skuespiller han mente fortjente ekstra anerkjennelse.Per Aabel gjorde oss stolte av å være tilknyttet Nationaltheatret. Da han fylte 90 år, feiret vi ham med et fødselsdagsselskap som hele nasjonen fikk ta del i, og 1. september i år gjorde han sin siste opptreden på Nationaltheatret da han fra Hovedscenen fremførte Celius' monolog fra «Det lykkelige valg» som hedersgjest under 100-årsjubileets festforestilling. Per Aabel var et selvsagt midtpunkt i jubileumsfeiringene, og møtte spent fram på premierekvelden til det aller siste. I jubileumspresang fikk også Nationaltheatret og publikum en flott skulptur av Per Aabel som Holbergs rollefigur Jean de France, plassert utenfor teatret. Hans respekt for publikum var uten grenser, og til 90-årsdagen hans kom publikum i fakkeltog utenfor teatret. Begeistret og lykkelig, vinket han ydmykt og velopplagt til fakkeltoget, mens tårene rant.

Med Per Aabels bortgang har Norge mistet en av sine største kunstnere. En ruvende skuespiller og personlighet som har beriket våre liv gjennom sitt lange virke i Thalias tjeneste, og Nationaltheatret har mistet sin aller beste venn.Mange forskere spår at fremtiden vil savne mennesket som har en historie å fortelle. Man frykter at den menneskelige stemme, enkeltindividet med lyst og evne til å formidle tanker og eventyr skal bli mangelvare. Per Aabel var vår tids forteller. Han trollbandt et helt folk med eventyr.

Arven etter ham forplikter oss til utrettelig å kjempe for at den levende scenekunsten blomstrer i hans fotspor. Til glede for kommende generasjoner som ikke vil ha en Per Aabel.

I dyp takknemlighet.