Per Andreas Persson

Håndverksmessig forbilledlige noveller fra Hallelujamiljø.

BOK: Da Per Andreas Persson debuterte med novellesamlingen «Jeg går nå og kommer aldri mer tilbake», skrev Dagbladets Øystein Rottem at kvaliteten på novellene var forbløffende høy. Det samme må sies om oppfølgeren «Gud er glad i Norge». Når Persson attpåtil skriver fra et lavkirkelig bygdemiljø à la Levi Henriksen, burde det borge for det virkelig store salget.

Beskjeden

Muligens er samlingen for beskjeden både i format og stil. Den består av fjorten til dels svært korte noveller. Tittelen lyder som en polemikk mot Gros selvgode Norgesfrase. Det er den ikke. Den er hentet fra en fortelling om to umulige brødre som prøver å frelse Skrot–Kalle. Den ene forteller at han hadde en drøm der Jesus sa «Jeg er glad i Norge. Jeg er glad i Skrot–Kalle». Guttene prøver å lokke ham til å betale gjelden sin til Jesus, vel vitende at han også har madrassen full av penger.

Jesus-svette

Dette tvetydige ordspillet, der kona til Skrot-Kalle er en ikke-lyttende skvaldrende sufflør, er betegnende for boka. Persson er usedvanlig god på knappe dialoger der mye ligger mellom linjene. Flere av novellene er fra et lavkirkelig miljø som Persson åpenbart kjenner godt til. Som tenåringen som venter på at den rødhårede skal dukke opp på et Hallelujamøte, hun kommer ikke, men han er glad til. Han oser «Jesus-svette» etter et hett vekkelsesmøte, og forresten liker han ikke rødhåringer. Ellers er det mye humor her. Han som husker første gang han møtte Jesus: «Jeg var elleve, Det var ved det store treet. Han hadde trenchcoat og hatt».

Vag og vakker

Noen av novellene er på bare halvannen side. Små glimt der Persson får sagt mye med sin knappe sobre stil. Som den om gutten som må smake på vannet for moren mener det er gult. Her bare antydes morens galskap, med barnets konkrete hjelpeløshet. Hele tida formidler Persson en varme overfor disse menneskene som ikke helt finner ut av ting. Her er par som snakker forbi hverandre, hjelpeløse tenåringer, barn med foreldre som ikke får det til. Slik som i avslutningsnovellen. Om mammaen som får besøk av damen som ber henne tenke på Jesus. Mammaen med alle onklene, som etter hvert ikke kommer. Avslutningen her har den samme vakre og vage hverdagsligheten som de andre novellene. Sånn sett er denne beskjedne samlingen håndverksmessig forbilledlig.