Per Asle Rustad gjør det trygt for seg selv i bok om Oslos gjenger

Pussig om slemme helter.

GJENGOPPGJØR: Under en rettssak mot A-gjengen brøt det ut slagsmål utenfor Tinghuset i Oslo. Foto: OLE C.H. THOMASSEN
GJENGOPPGJØR: Under en rettssak mot A-gjengen brøt det ut slagsmål utenfor Tinghuset i Oslo. Foto: OLE C.H. THOMASSENVis mer

ANMELDELSE: Det er nesten mytiske navn: Young Guns, B-gjengen, A-gjengen — grupper av drabantbyungdom med hovedsaklig pakistansk bakgrunn, som i mange år har bedrevet grov kriminalitet.

Forbrytere som har skapt mye lidelse for mange mennesker og kostet samfunnet store utgifter.

Gjerne med begrunnelsen at de forsvarer sin «ære». Nå har de fått sin biografi, ført i pennen av krimreporter Per Asle Rustad.

Undertittelen «På innsiden av Oslos gjenger» kan gi inntrykk av at leseren tilbys et generelt kart over gjengfenomenet, men her innfrir ikke boka. Tveita-gjengen og Hells Angels blir såvidt nevnt, men vi får ingenting om andre etnisk baserte gjenger og heller ingen sammenlikninger med tilsvarende grupper i andre land. Rustad skriver som om dette er særnorske fenomener.  

Tøffe karer Og han skriver på en pussig måte. Han gir skurkene en helteaktig nimbus, som blir nokså ubehagelig. De er «tøffe» karer. Språket hans virker smittet av den tøffhetskulturen som skildres, med harde påstander og en aggressiv punktumbruk som skaper et slags litterært gebrokkent: «Penger er det viktigste av alt. Så enkelt. Og så vanskelig.»

Per Asle Rustad gjør det trygt for seg selv i bok om Oslos gjenger

Til tider legges det inn komplett uforståelige kontekstualiseringer, som når forfatteren vil føre leseren tilbake til 1992: «TV2 er på luften for første gang. Maastrichtavtalen danner grunnlaget for det nye EU. Marlene Dietrich og Willy Brandt dør.» Javel? Er dette viktig for gjengmedlemmene? Jeg ville da heller vite hva som foregår i deres andre hjemland, Pakistan. Men det gis det ikke plass til.  

De udugelige Rustad er på talefot med forbryterne, med deres advokat og deres «nemesis», politimannen Eirik Jensen. Han er også en helt i boka — alene og misforstått, men med Harley Davidson. Ingen andre politimenn duger, bortsett fra Jensens underordnede og salige Truls Fyhn.

Men ingen navn nevnes. Hvem er de udugelige?

Forfatteren forteller at «det langvarige arbeidet med denne boka har vært helt uten ubehageligheter». Men er det noe godt tegn? Betyr ikke det at han har spilt safe?  

Navn og adresse Utsagnet bringer tankene hen på den italienske skribenten Roberto Saviano, som etter sin bok «Gomorra», om napolitansk mafia, har måttet leve under konstant politibeskyttelse. Han hadde vært modig nok til å gi navn og adresse både til illgjerningsmenn, korrupte politikere og udugelige dommere — også når disse hadde klart å smette unna lovens famlende armer.

Rustad gjør det derimot trygt for seg. Han refererer fra rettsdokumenter og passer på å la all tvil komme de tiltalte til gode. Også når de er endelig dømt, gjerne etter flere omfattende, kostbare rettsrunder. Han kjenner til enkelte skjulte gjengmedlemmer, men i ærbødighet lar han dem være anonyme. En av dem — som skal være veldig viktig — døper han «Mr X».

Slikt skaper ikke ubehageligheter nei, hverken for Rustad eller Mr X.