Når jeg skriver dette, savner jeg familien min så mye at jeg nesten ikke fungerer. De har ferie, jeg har ferie, men vi kan ikke besøke hverandre. Jeg har ikke sett dem på tre år, for de er i Teheran og jeg i Asker.

De får ikke visum slik at de kan besøke oss, fordi det ifølge UDI ikke er noen garanti for at de forlater Norge ved visumets sluttdato. Det hjelper ikke at jeg som har vært norsk statsborger så å si hele livet, min «etnisk norske» mann og mine ressurssterke svigerforeldre stiller som garantister for at familien fra Iran bare blir her i to uker.

Og så tør jeg ikke besøke dem. Jeg har gjort det noen ganger, med hjertet i halsen ved både ankomst og avreise på flyplassen i Teheran. Det finnes eksilranere som har blitt ført rett i fengsel fra flyplassen, og det er mange som ikke har sluppet ut igjen av landet når feriebesøket er over.

Men som regel går det bra. Heldigvis, fordi det er få land som er så vakre som Iran og få folkeslag som er så varme og gjestfrie som iranere. Maten er himmelsk og musikken herlig.

Dessverre er også Iran landet der kontrasten og avstanden mellom folket og myndighetene er størst. Utenfor og innenfor hjemmet er to forskjellige verdener. Mens mange iranere kler og ter seg vestlig hjemme, hersker sharialover så snart man setter foten utenfor dørterskelen.