DEBATT

Sandbergs Iran-reise:

Per, den persiske flyktningen og presteregimet

Tirsdag lovte statsråd Per Sandberg å «slå hardt tilbake på dem som prøver å tegne et bilde av ulike usannheter» om kjærestens forbindelser til det iranske regimet. Jeg drister meg til å spørre hva som er sannheten.

IRAN-TUR: I Iran kan ikke en mann og kvinne ha sosial omgang alene med mindre de er gift. For med det iranske presteregimet vet man aldri. Med mindre man reiser sammen med en norsk statsråd. Da ser man ut til å være trygg, skriver artikkelforfatter. Foto: skjermdump/Instagram
IRAN-TUR: I Iran kan ikke en mann og kvinne ha sosial omgang alene med mindre de er gift. For med det iranske presteregimet vet man aldri. Med mindre man reiser sammen med en norsk statsråd. Da ser man ut til å være trygg, skriver artikkelforfatter. Foto: skjermdump/Instagram Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Når jeg skriver dette, savner jeg familien min så mye at jeg nesten ikke fungerer. De har ferie, jeg har ferie, men vi kan ikke besøke hverandre. Jeg har ikke sett dem på tre år, for de er i Teheran og jeg i Asker.

De får ikke visum slik at de kan besøke oss, fordi det ifølge UDI ikke er noen garanti for at de forlater Norge ved visumets sluttdato. Det hjelper ikke at jeg som har vært norsk statsborger så å si hele livet, min «etnisk norske» mann og mine ressurssterke svigerforeldre stiller som garantister for at familien fra Iran bare blir her i to uker.

Og så tør jeg ikke besøke dem. Jeg har gjort det noen ganger, med hjertet i halsen ved både ankomst og avreise på flyplassen i Teheran. Det finnes eksilranere som har blitt ført rett i fengsel fra flyplassen, og det er mange som ikke har sluppet ut igjen av landet når feriebesøket er over.

Men som regel går det bra. Heldigvis, fordi det er få land som er så vakre som Iran og få folkeslag som er så varme og gjestfrie som iranere. Maten er himmelsk og musikken herlig.

Dessverre er også Iran landet der kontrasten og avstanden mellom folket og myndighetene er størst. Utenfor og innenfor hjemmet er to forskjellige verdener. Mens mange iranere kler og ter seg vestlig hjemme, hersker sharialover så snart man setter foten utenfor dørterskelen.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer