«PER FUGELLI: SISTE RESEPT»: Før han døde lot Per Fugelli seg observere i halvannet år av filmskaper Erik Poppe, og resultatet kommer nå på kino. Video: Nordisk Film Vis mer

Anmeldelse Film «Per Fugelli — siste resept»

Per Fugelli kan være kokett og pompøs, men er verd å lytte til

«Per Fugelli — siste resept» er en hyllest som kunne vært mer konfronterende.

FILM: Avdøde Per Fugelli, professor i sosialmedisin, hadde en enestående evne til å vekke både begeistring og irritasjon hos sitt publikum, iblant begge deler i én og samme publikummer. Mindre enn et halvt år etter at han døde foreligger Erik Poppes «Per Fugelli — siste resept». Dokumentaren følger den siste tiden i Fugellis liv, mens han venter på at kreften skal ta livet av ham, og er komponert som en hyllest, men ender opp med å vekke mer blandede følelser enn den går inn for. Nettopp denne ambivalensen, disse reaksjonene som er det motsatte av likegyldighet, føles uansett som en passende avskjed med en mann som selv gir uttrykk for at noe av det han vil savne, er å slåss.

Per Fugelli - siste resept

4 1 6

Dokumentar

Regi:

Erik Poppe

Skuespillere:

Per Fugelli med familie

Premieredato:

26. januar 2018

Aldersgrense:

Tillatt for alle

Orginaltittel:

Per Fugelli - siste resept

Se alle anmeldelser

Systemkritiker

Det beste ved Fugelli som offentlig opinionsdanner kommer, ikke overraskende, tydelig frem i filmen. Han var en systemkritiker som ikke aksepterte at det velstandsmette norske skulle være perspektivet alt annet dreide seg rundt, men så til andre deler av verden og andre tider for å finne botemidler for det han mente manglet i vårt, og hans eget, ellers privilegerte liv; for uro og skamfølelse.

Han var også en som hadde evnen til å sette ord på noen fundamentale erfaringer på en måte som gjorde at mange, uavhengig av bakgrunn og klasse, følte seg berørt av det og syntes det han sa, var til hjelp for dem. I filmen kommer det også frem at flere av synspunktene hans også var mer gjennomtenkte enn hva kjøleskapsmagnetversjonene av dem skulle tilsi.

Lettvinn og pompøs

Men Fugelli kunne også være både lettvinn og pompøs.

Lettvinn når han erklærer, i begynnelsen av filmen, at han nekter å tenke på konsekvenser når han uttaler seg om samfunnet. Det kan få noen hver til å ville innvende at dette er en ekstravagant posisjon å innta, og at han kanskje i større grad burde ta høyde for at politikerne han dundrer løs på, ikke kan unne seg samme luksus. Også i det som nærmest er en filmatisk nekrolog ville det vært naturlig å utfordre ham på dette. De rent mellommenneskelige refleksjonene hans fremstår som mer relevante enn de politiske.

Pompøs i den kjælne omgangen med ord så store at de raskt mister mening: «Klokskap», «tapperhet». Pompøsiteten er en tendens han deler med regissør Poppe, en av Norges mest prisbelønte filmskapere, som har hangen til tungsindig høytidelighet som en akilleshæl. Det er scener i «Per Fugelli — siste resept», for mange, der de to bringer ut det absolutt verste i hverandre: Jo mer høystemt Fugelli blir, jo oftere går bildene i sakte film, og jo flere strykertepper og pianodrypp legges inn i lydbildet.

Definerer seg selv

«Per Fugelli — siste resept» skaper på et vis sin egen sjanger, noe som gjør den vanskelig å vurdere. Som seer kunne enn ønske seg at hovedpersonen blir utfordret mer og satt i et større perspektiv, samtidig som det virker rimelig at en film som tar for seg en mann som dør i stor grad lar den døende definere seg selv, og lar ham selv beskrive sine egne hakk og feil. Fugellis teatralske side er et både direkte og indirekte tema, der han selv hevder at disse trekkene i ham må finnes i det underbevisste, samtidig som kameraet viser ham frem som åpenlyst kokett, en som fryder seg over å kunne forføre folkemengden gjennom tekster og foredrag.

De er ellers ofte til hjelp for Fugelli at han overhodet ikke vegrer seg for å tumle med store, eksistensielle begreper, mens han med stort alvor jobber for å sette ord på hva som egentlig skjer med ham mens han dør. Det er ikke vanskelig å se for seg at denne filmen kan være til trøst og hjelp for noen som er samme situasjon.

For andre vil den virke for lang. Nær to timers spilletid føles som en uthaling. Fireren gis under en viss tvil. «Per Fugelli — siste resept» fortelles på en måte som er egnet til å få en god andel av tilskuerne til å skifte sittestilling utålmodig i kinosetet, men rommer også betraktninger som andre vil oppleve som verdifulle.