FILM: Avdøde Per Fugelli, professor i sosialmedisin, hadde en enestående evne til å vekke både begeistring og irritasjon hos sitt publikum, iblant begge deler i én og samme publikummer. Mindre enn et halvt år etter at han døde foreligger Erik Poppes «Per Fugelli — siste resept». Dokumentaren følger den siste tiden i Fugellis liv, mens han venter på at kreften skal ta livet av ham, og er komponert som en hyllest, men ender opp med å vekke mer blandede følelser enn den går inn for. Nettopp denne ambivalensen, disse reaksjonene som er det motsatte av likegyldighet, føles uansett som en passende avskjed med en mann som selv gir uttrykk for at noe av det han vil savne, er å slåss.

Systemkritiker

Det beste ved Fugelli som offentlig opinionsdanner kommer, ikke overraskende, tydelig frem i filmen. Han var en systemkritiker som ikke aksepterte at det velstandsmette norske skulle være perspektivet alt annet dreide seg rundt, men så til andre deler av verden og andre tider for å finne botemidler for det han mente manglet i vårt, og hans eget, ellers privilegerte liv; for uro og skamfølelse.