OPPGJØR:  Nestleder i Frp, Per Sandberg, sparer ingen i sin nye biografi. Han mener partiet er blitt for strømlinjeformet og må tilbake til røttene.  Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.
OPPGJØR: Nestleder i Frp, Per Sandberg, sparer ingen i sin nye biografi. Han mener partiet er blitt for strømlinjeformet og må tilbake til røttene. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.Vis mer

Per sine spader

Det er ikke Per Sandberg som har forandret seg, det er Frp, skriver Marie Simonsen.

Kommentar

Forventningene var høye. Ei bok fra en aktiv politiker er sjelden kost. Som regel venter politikere til de er trygt på utsida med å kaste seg over tastaturet og gjøre opp regnskap.

«Mot min vilje» er, som forfatteren lovet, blitt en sann svir. Per Sandberg, som hele sitt politiske liv har satt sin ære i å kalle en spade for en spade, tar også i bruk møkkagreip, hakke og spett når han karakteriserer partifeller, motstandere og pressen. Sidene formelig syder av uparlamentariske uttrykk som sleipe drittsekk, brønnpissere, feiginger og udugelige amatører. Det er nummeret før caps lock og utropstegn.

Sandberg møter ikke simpelthen motstand slik andre politikere gjør; folk er ute etter skalpen hans, etter å ta rotta på ham, han blir dolket i ryggen og sveket.

Han er 50-prosentmannen: 50 prosent elsker meg, 50 prosent hater meg, har han sagt. Med et så høyspent syn på omgivelsenes oppfatning av ham, er det ikke rart han ser ondskap og skjulte agendaer overalt. Selv på en solskinnsdag lar han seg blende av skygger.

Boka er sånn sett befriende ærlig og velskrevet. De fleste memoarer gjemmer såre følelser og selvrettferdighet mellom linjene, men Sandberg tar ingen slike smålige hensyn. Det er typisk at han beundrer folk som ikke gir seg «på tørre møkka», og som sier hva de mener selv om det ikke lønner seg. Om han føler at han er blitt møtt med fordommer, skinner det gjennom at han trives i krigen. Han har lært av Carl I. Hagen at jo mer kjeft han får, desto sikrere er han på at han har rett.

Han er blitt kalt ur-Frp-eren, og boka kan ses som et forsvar for en utdøende art i partiet, om ikke blant velgerne, og en kamp om partiets sjel. Han savner Vidar Kleppe, savner partiets tydelige stemme i innvandringsdebatten, savner den gangen Hagen var på i alle kanaler, ofte alene mot røkla.

På vei inn i regjering har Frp mistet motet, er hans påstand. Det er blitt glattpolert som en biljardkule. Selv mener han Ap måtte ta skylda for at 22. juli kunne skje, og at KrF må ta mye av ansvaret for en altfor liberal innvandringspolitikk. Med regjeringsmakt i sikte ble slike synspunkter tonet ned av frykt for å støte bort velgere og samarbeidspartnerne. Frp skulle gjøre seg mer spiselig og mindre angripelig.

Selv om han skriver pent om «biljardkulene» Anders Anundsen og Ketil Solvik-Olsen, mener han at de sammen med Siv Jensen har svekket eierskapet til Frp's viktigste sak; asyl- og innvandringspolitikken.

Det er vanskelig å skrive kontrafaktisk historie. Sandberg har selvsagt rett i at kritikken mot Ap etter 22. juli var tilbakeholden av åpenbare grunner, det har også Erna Solberg snakket om, men det er uvisst hva som hadde skjedd om Frp hadde vært mer offensiv. Hvilket klima det hadde skapt i den politiske debatten og i landet, for den saks skyld, det har vi ikke svar på. Det er ikke gitt at det hadde skaffet Frp flere velgere, og det kunne ødelagt drømmen om å komme i regjering.

Siv Jensen er ingen ur-Frp-er, og i likhet med Solberg og Stoltenberg, blir hun beskyldt for å være pragmatisk og konfliktsky når hun tenker strategisk. Sandberg beundrer Hagens skamløse populisme, som i visse henseender var uovertruffen, men det brakte ikke Frp inn i regjering. Tvert imot, det stengte partiet ute.

Per Sandberg valgte ikke å bli statsråd, heller ikke parlamentarisk leder og har varslet at han vil gå av som nestleder før perioden løper ut. Han begrunner det med manglende motivasjon. Han sier samtidig at han var strålende fornøyd med forhandlingene på Sundvolden, et høydepunkt i hans politiske liv.

Denne dobbeltheten gjennomsyrer boka. På den ene side er han dolket i ryggen og sviktet av sine egne, inkludert Siv, på den andre side var han sterkt ønsket og kunne velge mellom tre viktige poster. På den ene side er han en hardt arbeidende, godt forberedt politiker som forakter amatører, på den andre side skulle han ønske Frp skjøt mer fra hofta og var mindre strigla.

Sandberg mener han kan bli ekskludert fra partiet på grunn av boka. Det synes også som nostalgi. Frp driver heller ikke med den slags lenger. Men kanskje drømmer han om et parti som fortsatt gjør det. Til høyre for dagens Frp.

Ps. Jeg er en av dem som får hard medfart i boka. Jeg er direkte ond og hensynsløs, ifølge Sandberg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook