PÅ STEDET: For anledningen er Per Thomas Andersen på plass i biblioteket. Foto: Tom Martinsen
PÅ STEDET: For anledningen er Per Thomas Andersen på plass i biblioteket. Foto: Tom MartinsenVis mer

Per Thomas Andersen gir et viktig bidrag til rommets betydning i litteraturen

Hyller den fysiske tilstedeværelsen.

ANMELDELSE: Det er ni år siden Bendik Wold, under et foredrag om Kjartan Fløgstad på Kapittelfestivalen, spådde at norsk litteratur i større grad enn før ville ta for seg rommet og stedet.

Selv om tapt tid neppe går helt av moten med det første, har det siden den gang vært for en tendens å regne at norsk litteratur og litteraturkritikk har vært mer opptatt av stedets utstrekning enn tidens.

Førstehånds
Professor i nordisk litteratur, Per Thomas Andersen, har med essaysamlingen «Til stede» kommet med et viktig bidrag til denne dreiningen. Bokas tittel kan i så måte forstås som en hyllest til stedet, samtidig som tittelen åpenbart betoner den fysiske tilstedeværelsen i verden. «Vi befinner oss alltid et sted», heter det i forordet, ikke ulikt hvordan fenomenologien beskjeftiger seg med læren av hvordan fenomener - steder og gjenstander - framtrer for oss gjennom førstehåndserfaring.

Til tross for at filosofen Martin Heideggers begrep om menneskets «væren-i-verden» danner et viktig premiss for essayene, er Andersen likevel kritisk til hvordan fenomenologene bruker steder utelukkende som «filosofiske forestillinger og metaforer». Innledningsvis foreslår han derfor å bytte ut det abstrakte «eksistens» med «eksisted», og i tråd med forsettet velger han seg ut seks konkrete steder - gata, broen, oljeplattformen, helligstedet, asylsenteret og børsen - som titler på essayene så vel som utgangspunkt for drøftingene sine.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Andersen nyttegjør seg alt fra tenkningen til Zygmunt Bauman og Michel Foucault til John Maynard Keynes' og Friedrich Hayeks motstridende økonomiske modeller, og stilen er i essayets ånd assosierende. Selv om en slikt grep ofte virker gunstig på leserens evne til å gjøre egne koplinger, oppleves likevel enkelte avnsnitt og refleksjoner som noe usammenhengende og ikke tilstrekkelig selvforklarende.

Per Thomas Andersen gir et viktig bidrag
til rommets betydning i litteraturen

Som en følge av dette tar essayene til tider form som kollasjer eller spredte notater, mer enn de synes å være skrevet fram som en følge av forfatterens påtrengende digresjoner.

Oljeplattformer
Imidlertid gjør Andersen også en rekke koplinger som virker tettere sammenvevd. Når han i essayet om oljeplattformen knytter gassflammene langs kysten av Rogaland til hvordan maleren Lars Hertervigs lære om lys beskrives i Jon Fosses roman «Melancholia I», og til hvordan Kjartan Fløgstad skildrer arbeidets lys i sine industriromaner, oppleves sprangene som uanstrengte.

Uten at man som leser mister tråden eller interessen, beveger Andersen seg her i mange ulike retninger, fra arbeidernes slette boforhold om bord på oljeplattformen til hvordan den første tilsynekomsten av en slik enorm konstruksjon må ha virket underliggjørende på omgivelsene: «Dimensjonene forvrengte hele landskapet. Det som hadde vært stort så lenge folk kunne huske, var plutselig smått.»

Verdt å framheve er også begynnelsen på de tre første essayene som alle innledes så å si i fugleperspektiv. Når Andersen skriver at duene i Nørrebrogade «har en krås som kan male næringsstoffer ut av småstein om det skulle knipe», og hvordan maten som «flakser ut av bilvinduene» i trafikken på Øresundsbrua nærmest forvandler måker til kråker, er dette konkrete observasjoner som også fungerer som metaforer for disse essayenes tematikk for øvrig. Her utnytter Andersen sjangerens frie, undersøkende form til det fulle.

Geografisk utspring
Til tross for at jeg langt på vei må si meg enig i de fleste av Andersens betraktninger, kan imidlertid enkelte poenger virke noe selvinnlysende. Riktignok kan flere av disse neppe gjentas for ofte eller sies tydelig nok. At økte klasseforskjeller truer det levende bybildet, at manglende arbeidsmuligheter kan være med på å presse mennesker ut i kriminalitet, og at nyliberalister flest feilleser Adam Smiths begrep om hva egeninteresse egentlig innebærer, har for eksempel alle godt av å bli minnet på.

Selv om kapitalismekritikken er gjennomgående i alle essayene, blir den likevel aldri unyansert. Særlig i essayene om oljeplattformen og børsen blir de fysiske stedene startpunkter for en sammensatt analyse av norsk økonomi. På den ene siden kritiserer Andersen nyliberalistene for å forfekte blindt at verdiøkning er det samme som verdiskapning, og han understreker at det er de unge og ubemidlede som må betale for de godt voksne og bemidledes stadig økende formuer.

På den andre siden påpeker han at Norge er et gruvesamfunn, og at det så å si er oljeeventyret alene som har finansiert både velferdsstaten og kritikken av de kommersielle kreftene. Med andre ord har livsbetingelsene våre et geografisk utspring - de kommer fra et sted.