PREMIERE:  Terje Rypdal (t.v.) hadde premiere på sin nye konsert,  «Per Ulv Goes Electric» i Bærum Kulturhus mandag kveld. Her med (f.v.) Olav Dale, Ståle Storløkken, Palle Mikkelborg, Paolo Vinaccia og Svante Henryson. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.
PREMIERE: Terje Rypdal (t.v.) hadde premiere på sin nye konsert, «Per Ulv Goes Electric» i Bærum Kulturhus mandag kveld. Her med (f.v.) Olav Dale, Ståle Storløkken, Palle Mikkelborg, Paolo Vinaccia og Svante Henryson. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.Vis mer

«Per Ulv»-turneen i gang

Ny musikk fra Terje Rypdal er alltid en begivenhet, også når den flyr i flere retninger.

Terje Rypdals mangeårige fascinasjon av den oppfinnsomme, men akk så uheldige prærieulven Per Ulvs forgjeves jakt på raske stankelbenfjærkre kunne saktens vært gjenstand for interessante utlegninger. Når gitaristen og komponisten nå legger ut på rikskonsertturné med konserten «Per Ulv Goes Electric», er det likevel musikken som står fokus, om vi da ser bort fra noen «Bippe Stankelben»-lydspor, en tegnefilmnutt projisert på bakteppet og...skjønner?

Terje Rypdal er fortsatt et lekende menneske, men det betyr ikke at han tuller, verken med Per Ulv, musikken sin eller publikum.

Mørke stemninger
Turnéåpningen gikk av stabelen i Bærum Kulturhus i går kveld, med mye ny musikk og en interessant besetning: Palle Mikkelborg (trompet), Ola Kvernberg (el-fele), Svante Henryson (el-cello), Ole Morten Vågan (el- og akustisk bass), Olav Dale (tenorsaksofon og diverse mørke klarinetter), Ståle Storløkken (tangenter) og Paolo Vinaccia (trommer).

Pluss selvsagt Rypdal selv, med signaturtonen trygt på plass.

Etter en åpning med gonggongdrønn og fanfareaktige toner en «Also sprach Zarathustra» verdig, fulgte en en lang «skapelsesberetning» der mørke stemninger ble flerret av elektriske snerr og gradvis slapp lys og harmoni inn mens bakteppeprojeksjonen tok form av en dypblå stjernehimmel.

 KJENT STIL:  Terje Rypdal i «Per Ulv»-modus. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.
KJENT STIL: Terje Rypdal i «Per Ulv»-modus. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet. Vis mer

Drøyt, javel, men musikken låt fint og langt mindre programmatisk enn når den blir beskrevet med ord, som her.

Solister
Om mer enn første halvdel av konserten ble ensemblepreget, med velkjente Rypdal-stemninger av både klassisk og mer rocka tapning, lot Rypdal enkeltmusikerne slippe sterkere til i solistroller i siste del.

Olav Dale rakk å minne oss på hvilken strålende tenorist han er, og Mikkelborg og Vinaccia gjorde en duett som ikke er hverdagsvare.

Kvernberg og Henryson holdt sine strengeoppvisninger, og klangmakeren Storløkken og drivverket Vågan tok vel vare på sine minutter i rampelyset. Vinaccia gikk også i intens og gøyal dialog med «Bippe Stankelben»-lydsporet, etter at musikerne hadde forlatt scenen en etter en, før de samlet seg igjen til en avsluttende «Per Ulv» (fra 1978-albumet «Waves») og selvsagt ekstranummeret «The Return of Per Ulv» (fra «If Mountains Could Sing»,1995).

Alt forløp stort sett såre vel, og bedre blir det etter noen konserter når ting får satt seg.


Overbevisning
Fra den første «Per Ulv» og fram til i dag snakker vi om et spenn på mer enn 30 år, og av turnébandet var bare Palle Mikkelborg med Rypdal på 1978-albumet. Mye musikk har de to lagd siden den gang, og spennvidden i Rypdals produksjon speilte seg såpass sterkt i konserten at den til tider kunne oppleves som sprikende.
Men så har det da heller aldri vært Terje Rypdals agenda å lage musikk etter andres oppskrifter og regler hvis de ikke har stemt med hans egen kunstneriske overbevisning. Så når Per Ulv først skal elektrifiseres, er det nok sånn som dette det må gjøres, eventuelt med litt nennsom redigering.