FORSTREKKER SEG: «Jeg lærer mindfulness og yoga. Jeg har alt jeg kan ønske meg. Kan jeg mangle jern eller vitaminer? Mye av tida som fastlege går med til å høre historier om slitenhet og arbeid med å finne ut av hvorfor», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsbilde: Lars Myhren Holand
FORSTREKKER SEG: «Jeg lærer mindfulness og yoga. Jeg har alt jeg kan ønske meg. Kan jeg mangle jern eller vitaminer? Mye av tida som fastlege går med til å høre historier om slitenhet og arbeid med å finne ut av hvorfor», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsbilde: Lars Myhren HolandVis mer

Perfeksjonssamfunnet

Å være god nok, er ikke godt nok lenger. I miljøpolitikken er vi opptatt av å beholde mangfoldet i flora og fauna. For oss mennesker synes det å være motsatt.

Debattinnlegg

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg er så sliten. Jeg spiser sunt og trimmer mye. Jeg har en spennende jobb, fint hus, flott ektefelle og nydelige barn. Jeg lærer mindfulness og yoga. Jeg har alt jeg kan ønske meg. Kan jeg mangle jern eller vitaminer?

Mye av tida som fastlege går med til å høre historier om slitenhet og arbeid med å finne ut av hvorfor. Det finnes av og til åpenbare årsaker som for eksempel store omsorgsoppgaver, det være seg omsorg for gamle foreldre eller funksjonshemmede barn. Det kan være småbarnsforeldre som kaver med jobb, lite søvn og for liten tid til de små. Andre ganger finner vi årsaker som stoffskiftesykdommer, anemier eller andre klare somatiske sykdommer.

Ofte finner vi ikke slike åpenbare årsaker til at personen er så sliten. Men det jeg ser, er at unge og voksne hele tida forstrekker seg etter hva en forventer skal være det moderne liv i 2013. Det streves etter å være vellykket på alle livets områder på en gang. Man vil være slank, sprek, sunn, vakker, ha en vellykket karriere og romantisk samliv med oppmerksomt nærvær.

Påtrengende reklame og tabloidpresse setter standard for hva livet skal være: vellykket og vakkert. På Facebook kan du se hvor fantastisk dine venners liv er, de utrolige måltidene og de uforglemmelige kveldsstundene. Myndigheter, fagfolk og media fyller på med råd og meninger om hvordan den enkelte bør leve livet. Råd som i sum er helt umulig å etterleve.

Realiteten er selvsagt at folk flest ikke strekker til slik reklamen og fjesboka beskriver, og myndighetene ønsker. Man klarer ikke holde seg slank, og treningsprogram med løpeturer holder vanligvis i 3 uker. Man sliter på jobb, og strever med både barn og partner. Sånn er livet.

Store sosiale forskjeller gjør seg gjeldende. Folk med lav inntekt og liten utdannelse har mye mer av alle typer problemer, plager og sykdommer, enn folk med høy utdannelse og inntekt. Ny flerfaglig forskning viser at et strevsomt liv gir økt risiko for sykdom. En persons «livsstil» er ofte både følge og årsak i et komplekst mønster av sammenhenger mellom kropp og levd liv. Vonde livshendelser som f.eks. vanskjøtsel, krenkelser og vedvarende påkjenninger leder på sikt til overbeskatning av menneskets kroppslige tilpasningsevne og dermed økt fare alle typer helseproblemer. Slik reproduseres ulikheter i helse.

Jakten på det perfekte menneske begynner tidlig. I barnehagen registreres barns atferd og utvikling. Man noterer «hvor langt» barna er kommet. Dersom poden ikke kan si R tidlig nok, blir det beskrevet og tiltak iverksatt. Om barnet ikke kan sitte i ro de forventede antall minutter, risikerer barnet å bli henvist til eksperter og få diagnose for avvikende atferd, redusert konsentrasjonsevne og manglende oppmerksomhet.

Skolen krever andre egenskaper og mer modning av barna enn før med «ansvar for egen læring», økte krav til samarbeid og gruppeaktiviteter. Barn som ikke klarer å følge med, eller som ikke er modne tidlig nok, henvises til PP-tjenesten og gjerne videre til BUP-systemet som grunnlag for diagnoser og spesialtiltak.

Arbeidslivet krever også noe annet av folk enn før, med stadige omstillinger, effektiviseringer, nedbemanninger, økte krav til inntjening, samarbeid og lagspill, samt økte krav til å arbeide «smart». Unge som ikke er gode nok på dette, sliter med å komme inn i arbeidslivet. Eldre som ikke makter å følge med i endringene, utkonkurreres av yngre.

Også innen det offentlige opplever ansatte som følge av mål- og resultatstyring og økt kontroll ovenfra, økte krav til omstillinger og effektivisering.

Moderne vestlig medisinsk vitenskap bidrar på sin side til at flere faller utenom det gode, friske og normale selskap, med stadig lavere terskler for å stille diagnoser. Innen somatikken har vi i jakten på en utopisk nullvisjon for risiko, sett reduserte terskler for å bli kategorisert som «risikant» for å utvikle kroniske lidelser som f.eks. hjerte- og karsykdommer og diabetes. Vi har de siste tiår sett en stor økning i antall psykiatriske diagnoser. Nye internasjonale diagnosemanualer for psykiske lidelser fører til en ytterligere økning av antall personer med diagnoser innen autismespekteret, ADHD og bipolaritetsspekteret.

Terskelen for å stille slike diagnoser senkes. Folk er ikke sykere, men flere får diagnoser.

I dag har hver femte gutt på highschool i USA diagnosen ADHD. Hver tiende bruker prestasjonsforbedrende medisiner. Hva slags samfunn har vi klart å lage?

Normaliteten lider. Det blir stadig vanskeligere å være normal. Utviklingen går i retning av at flere friske med naturlige variasjoner av ulike fenomener og plager, får sykdomsdiagnoser.

Det er mange krefter som fører til denne utviklingen. Velferdsordninger og rettigheter er knyttet til sykdommer og diagnoser. Legemiddelindustrien arbeider målrettet for å utvide markedene: å finne en ny ille for enhver pille. Fagmiljøene selv har også egne motiver knyttet til promoteringen av sine særinteresser. Det kalles intellektuell interessekonflikt.

Misforstå meg rett. Moderne medisin har gjort mange viktige landevinninger. Og vi er alle glade for et godt helsevesen som selvsagt skal diagnostisere og behandle sykdom og lindre folks plager. Bevares. Men hverdagsproblemer og naturlige variasjoner må ikke sykeliggjøres.

Vi har i vår oljeflod en materiell velstand som verden aldri har sett maken til. Men jeg opplever som fastlege at summen av forventningene om og jakten på det perfekte livet, fører til et kav som gjør folk syke. Samtidig stigmatiserer vi stadig flere ved å gi dem sykdomsdiagnoser for tilstander som egentlig hører livet og eksistensen til. Det gir et dobbelt tap for dem som sliter mest. Ikke bare skyves de ut av arbeidet og det gode selskap fordi det ikke er plass til dem. Vi merker dem også med tvilsomme psykiatriske diagnoser.

Det å være god nok, ikke er godt nok lenger. I miljøpolitikken er vi alle opptatt av å beholde mangfoldet i flora og fauna. For oss mennesker synes det å være motsatt.

Hvem forsvarer normalitetsbegrepet? Hvordan kan vi forme et samfunn som godtar den menneskelige variasjon, og hvor vi slipper å slite oss ut i strevet etter den ideelle kropp og sjel og det perfekte liv?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook