RUVENDE: Den mektige scenen på Odderøya ga en ekstra dimensjon til Dylans apokalyptiske sider. Himmelen bak ble som et teppe til de mer varsomme og poetiske øyeblikkene. En perfekt kveld i Norges deep south. Foto: Fredrik Wandrup/Dagbladet
RUVENDE: Den mektige scenen på Odderøya ga en ekstra dimensjon til Dylans apokalyptiske sider. Himmelen bak ble som et teppe til de mer varsomme og poetiske øyeblikkene. En perfekt kveld i Norges deep south. Foto: Fredrik Wandrup/DagbladetVis mer

Perfekt Bob Dylan svingte seg inn i solnedgangen

Sang spesialrepertoar for sitt norske publikum.

KRISTIANSAND (DAGBLADET): Settingen kan ikke bli mer perfekt. Den digre scenen på Odderøya stiger som en klippe foran det naturlige amfiet i landskapet. På himmelen over og bak scenen er lette skyer rosafarget av den synkende sola. På siden av folkehavet vokser furu og bjørk, det er varmt i lufta, gamle og unge er blide og forventningsfulle. Gode sommervibrasjoner.
På sekundet kvart over ti kommer Bob Dylan (73) inn på scenen sammen med sine fem musikere. Sangeren iført hvit bolerohatt, lilla skjorte og lisseslips med hvit pyntelås, svart dress med sølvrenner og hvite sko.

Ved elvebredden
Ingen nøling, rett på med den bluesgyngende «Watching the River Flow», opprinnelig utgitt som singel i 1971, da Dylan jobbet med å bryte ned sitt image som politisk agitator og hippieprofet. Dylan står rett foran publikum og synger: «What's the matter with me,
I don't have much to say». Men han sier det likevel, i all beskjedenhet, og innleder sin 21. konsert i Norge:

No matter what gets in the way
and which way the wind does blow
And as long as it does I?ll just sit here
And watch the river flow

Vinden blåser fortsatt, og Dylan sitter ved elvebredden og ser vannet renne ut i tida. Det vil si; han gjør konserter, siden 1988 har han gjennomført mer enn 2600 av dem. Akkurat nå har Dylan og bandet vært på turné siden 10. oktober i fjor. Da åpnet de sin nyeste, musikalsk jordomseiling med et show i Oslo som var varmt, westernsving-basert og viruost.

Eget repertoar

Repertoaret fra den konserten har med visse små variasjoner vært framført gjennom Vest-Europa og Asia før han har tråklet seg opp gjennom de østlige landene i Europa og Tyskland helt til Stavern og Kristiansand. Videre går turen til Sverige, Finland og dernest til New Zealand og Australia.
På disse to sommerkonsertene har han for første gang skiftet ut sangene nesten helt, kanskje som et festivalutvalg (16 låter i stedet for 19-20), kanskje fordi han tenkte at norske Dylan-fans allerede har sett den konserten han reiser rundt med. Uansett, han har skrevet 450-500 sanger og har nok å ta av. Repertoaret i kveld er sammensatt av sanger fra hele karrieren, satt inn i en enhetlig musikalsk ramme bygd på en blanding av western sving, blues, jazz, rock og shuffle.

Piano-Bob
Bob Dylan setter seg ved pianoet og fortsetter med «Don't Think Twice, It's All Right». Folk kjenner igjen låta og klapper. Du har forskjellige nivåer av gjenkjennelse på Dylan-konserter. Det fins de som gjerne vil ha planking av originalinnspillinger, også kalt svisker. De kommer for alltid til å vente forgjeves. Dylan setter stadig sine gamle låter inn i nye arrangementer. Mange synes det er spennende å lytte seg fram til hva Dylan spiller og får et kick når de plutselig hører det. Og endelig har du de som kan repertoaret på rams og kjenner igjen alt uansett. De er alltid fornøyd.
Don Herron supplerer Dylans honky tonk-inspirerte pianospill med glidende steelgitar-toner. Det er delikat og vakker. «I gave her my heart but she wanted my soul.» Sangen ble skrevet i 1962, etter at kjæresten Suze Rotolo hadde reist til Italia. Dylan synger såpass inderlig at man skulle tro han lengtet ennå.

Tett band
Både på fjorårets Oslo-konsert og på denne synger Dylan flottere og mer elegant enn på lenge. Tydeligere og med en ytterst følsom frasering, som om stemmen blir et instrument, i samspill med det fabelaktig tette og rutinerte bandet han reiser omkring med. Lyden er som alltid på Dylan-konserter fantastisk, og akustikken i friluftsarenaen på Odderøya er perfekt, i hvert fall midt i folkehavet 30-40 meter fra scenen. Dylan snakker ikke med publikum, det gjør han aldri, han er der for å spille og synge.
Nå synger han en sang han i sin tid skrev til Joan Baez, enda en kjæreste, «To Ramona», en kjærlighetsballade med meksikansk feeling. Deretter braker det løs med en låt innenfor det man kunne kalle Dylans dommedagssanger, «The Levee's Gonna Break». Hard shuffleblues, her regner det besatt og truende. Den høye, hengslete Charlie Sexton slår til med en av flere elegante soloer. Bassisten Tony Garnier, som størstedelen av konserten spiller ståbass, utgjør sammen med George Receli på slagverk og Stu Kimball på rytmegitar hjertet i arrangementene. Receli leker med gitarspillet til Sexton og følger ham i en svar-og-anrop-sekvens. Detaljene er en ren nytelse.

Spartansk spillestil
Dylan snakker seg gjennom en talkingblues-versjon av «Shelter From The Storm». Han forlater pianoet og står bak mikrofonen. Folk jubler for en avmålt munnspillsolo. Steelgitaren glir lyrisk i bakgrunnen. Det fins et begrep for den musikken vi hører, «less is more». Små virkemidler får musikken til å bli større. Tomrommene mellom tonene skaper dybde. Alt er holdt i et grep som er laidback og stålsikkert. Også Dylans spartanske pianospill, som er perfekt integrert i arrangementene.
Neste låt starter som «Million Miles», men fortsetter som «Cry A While», en bitter og konfliktfylt kjærlighetssang, i dyp kontrast til den nærmest sakrale stemningen i «Girl From The North Country», en sang skrevet til en ungdomskjæreste hjemme i Duluth, Minnesota. Det er rørende vakkert, til å grine av, den 60 år gamle tenåringsforelskelsen stiger ut av mørket, forsiktig, som om sangeren er redd for at låta skal bli knust som en kule av glass hvis han ikke holder den ømt mellom hendene.

I'm a-wonderin' if she remembers me at all
Many times I've often prayed
In the darkness of my night
In the brightness of my day

Folk skjønner at dette er et høydepunkt i konserten og responderer med langvarig applaus. Trylleringen brytes med den feiende «Summer Days», rockabilly-inspirert musikk med synkopering eller rytmeforskyvning som gir sangen en voldsom framdrift. Du hører mer og mer hvorfor disse musikerne kommer til å følge Dylan som disipler. «Desolation Row» er framført med Dylans pianokomp. Den apokalyptiske visjonen er erstattet av en mindre truende, nesten spøkefull stemning.

Skyver ordene
Vi får en rullende countryversjon av «Tweedle Dee & Tweedle Dum», mindre hardkokt enn den er på «Love And Theft», i en stil som fortsetter inn i «Lonesome Day Blues» fra samme plate. Det går i en slow form for shuffle, før nok en klassisk, dylansk spådom om en dyster framtid, «A Hard Rain's A-Gonna Fall» blir innhyllet i et mer forsonende slør. En soft, vuggende versjon der Dylan prøver ut en ny variant av sin kjente gå-opp-på-slutten-av-verselinjen-stil. Vekten ligger på hvert begrep, som om han skyver sangen foran seg med ordene. Et mer interessant enn imponerende eksempel på Dylans ønske om stadig å omskape sitt eget verk.
Også «Thunder On The Mountain» er holdt i den konsekvente, rullende countryrytmen. En låt der Dylan lover følgende: «Gonna forget about myself for a while, gonna go out and see what others need.» Noe mange føler at han gjør hele tida, men uten å glemme seg selv. Kjernen i Dylans verk er jo nettopp at kunsten er personlig og makeløs, men gjenkjennelig. At den går rett i hjertet til den som er disponert for det.

I don't need any guide, I already know the way
Remember this, I'm your servant both night and day

Dylan reiser seg fra pianoet og står oppreist foran mikrofonen. Lyset kommer bakfra. Vi er inne i finalen; «Ballad Of A Thin Man». Denne nesten 50 år gamle sangen virker like rammende som alltid. Mannen på scenen er anklageren,han retter en pekefinger ut mot publikum på Odderøya og spør; er du en deltaker eller en tilskuer, går du foran eller stiller du deg bak, er du et flokkdyr eller har du substans.

There ought to be a law against you comin' around
You should be made to wear earphones

To spartanske, men ytterst effektive munnspillsoloer avbryter versene. Så er det over. Alle ut, men straks tilbake, til Dylans «Hamlet»-inspirerte «All Along The Watchtower». Og sannelig skjer noe interessant helt på tampen. I midtpartiet stilner låta til bare Dylans piano og Sextons gitar er igjen, de svarer hverandre, nesten uhørlig, klimprende, jazzimproviserende, eksperimentelt, og brått hører du at det Dylan driver med på pianoet, er enda en omdreining, en ny utforskning fra en mann som er musiker bokstavelig talt til fingerspissene.

Når låta nesten ebber ut, dundrer den løs igjen. Og avsluttes. Dylan inviterer musikerne fram til scenekanten. Der står de, taust, vendt mot publikum, stilt opp som en gjeng revolvermenn foran en duell i Tombstone. Klare for resten av verden.

Dette spilte Bob Dylan på Odderøya:

DEEP SOUTH: Bob Dylan, her i Stavern, har gjennomført to flotte konserter i Norge. Til venstre Charlie Sexton på sologitar og til høyre Don Herron på steelgitar. Foto: Anders Grønneberg/Dagbladet
DEEP SOUTH: Bob Dylan, her i Stavern, har gjennomført to flotte konserter i Norge. Til venstre Charlie Sexton på sologitar og til høyre Don Herron på steelgitar. Foto: Anders Grønneberg/Dagbladet Vis mer

1) Watching the River Flow
2) Don't Think Twice, It's All Right
3) Just Like Tom Thumb's Blues
4) To Ramona
5) The Levees Gonna Break
6) Shelter From The Storm
7) Million Miles/Cry A While
8) Girl From The North Country
9) Summer Days
10) Desolation Row
11) Tweedle Dee & Tweedle Dum
12) Lonesome Day Blues
13) A Hard Rain's A-Gonna Fall
14) Thunder On The Mountain
15) Ballad Of A Thin Man

Ekstranummer:

16) All Along The Watchtower

(I Stavern fredag kveld var repertoaret det samme med to unntak. Han startet med "Most Likely You Go Your Way And I Go Mine" og sang "Blind Willie McTell" i stedet for "Tweedle Dee & Tweedle Dum".)