Anmeldelse: Helene Flood, «Elskeren»

Perfekt krim!

Å skrive god psykologisk krim, er vanskelig. Helene Floods «Elskeren» er perfekt.

HELENE FLOOD: Hun brakdebuterte med «Terapeuten» i 2019. Nå er Helene Flood klar med sin andre psykologiske thriller. Foto: CARINA JOHANSEN
HELENE FLOOD: Hun brakdebuterte med «Terapeuten» i 2019. Nå er Helene Flood klar med sin andre psykologiske thriller. Foto: CARINA JOHANSEN Vis mer
Publisert

Journalisten og familiemannen Jørgen blir funnet med avskåret strupe i sin idylliske leilighet i en firemannsbolig på Tåsen i Oslo. Politiet avdekker etter hvert at det trolig kun er beboerne i firemannsboligen som kunne hatt mulighet til å ta livet av ham. Rikke Prytz er en av dem.

Hennes fortelling om forstadslivet på Tåsen og forholdet til den avdøde, gjør «Elskeren» til den beste psykologiske krimmen jeg har lest på mange år.

Elskere i firemannsbolig

«Elskeren» er sett gjennom Rikke, og åpner så tilforlatelig. Hun er psykolog og forsker, og gift med ungdomskjæresten Asbjørn. Han er på alle vis kjærlig, solid og god ektemann. De har to barn. Den tverre tenåringen Emma og den høyt elskede fireåringen Lukas. Lykken er fullendt da de kjøper leilighet på Tåsen, i en firemannsbolig med andre tilsynelatende veletablerte og lykkelige familier.

Rett over dem bor Jørgen og Merethe, med sin smellvakre tenåringsdatter. Jørgen er svært sjarmerende, og Rikke sklir mer eller mindre motvillig inn i et forhold til ham. Rikke har lenge forsøkt å avslutte forholdet, og denne forgjeves kampen mot utroskap er uhyggelig godt formulert, da han en ettermiddag sender melding om at han er alene hjemme. Hun bestemmer seg for å ikke gi etter, men vet likevel at hun kommer til å gjøre det.

Hun sniker seg opp, finner nøkkelen til Jørgens leilighet og låser seg inn. Men det er noe som ikke stemmer, en stillhet og en uforklarlig uhygge, som gjør at hun snur og går. Dagen etter står en ambulanse og politibiler utenfor huset. Jørgen har blitt funnet i en blodpøl på kontoret sitt.

Lukket rom-mysterium

Plottet er et klassisk lukket rom-mysterium, for politiet avdekker raskt at den skyldige må ha hatt tilgang til firemannsboligen. Det er denne innsirklingen av livet til de fire familiene vi følger i denne uvanlig intense thrilleren.

Intensiteten ligger i den hverdagslige og etter hvert uhyggelige realismen. Beskrivelsen av miljøet på Tåsen, de fire ekteparene, der idyllen langsomt slår sprekker, naboenes mistenksomhet overfor hverandre, kranglene bak lukkede dører. Det kommer fram at hele nabolaget egentlig er vettskremt. Huskatter blir funnet drept på bestialsk vis. Rikke reflekterer over hva som er verst, kattemord eller utroskap, der du ødelegger en helt familie.

Helene Flood er selv psykolog og forsker, og har utgitt sakprosaboken «Hei, skam» (2018) og ungdomsromanen «Heis med Houdini» (2008). Da hun i 2019 debuterte med «Terapeuten», også det en creepy psykologisk thriller med en psykolog som jeg-person, solgte Oslo Literary Agency rettigheter for over én million norske kroner allerede før utgivelsen.

Timingen var perfekt. Norge var vertsland for bokmessen i 2019, det var sterk etterspørsel etter spesielt kvinnelige norske krimforfattere, og norske forlag hadde i flere år drømt om å finne en norsk variant av de psykologiske thrillerne til «Flink Pike» (2013) og Piken på toget» (2015), av Gillian Flynn og Paula Hawkins.

Bedre enn «Terapeuten»

Der «Terapeuten» var god, er «Elskeren» finslipt inntil det perfekte. Det er uhyggelig godt gjort, også med tanke på det presset Flood må ha hatt med den vanskelige andreboka. Vi følger to parallelle historier. Det ene der Rikke forteller om fortiden og forholdet til Jørgen. Det andre er nåtidshistorien. Politiet sitter med sms-bevis på at Rikke hadde et forhold til Jørgen, og hun får beskjed om at hennes ektemann må få vite det. Akkurat dette, hvordan deres tilsynelatende lykkelige familieliv på et blunk vil rakne, er uhyggelig godt formulert:

«Åsmund, kunne jeg si, vi må snakke sammen. Det er noe jeg må fortelle deg. Hva er det, vil han spørre. Og så kan jeg bare si det. Det vil gå fort, akkurat den delen. Som å rive av et plaster», tenker hun, og fortsetter: «alt dette som er mellom oss nå, min helt naturlige tillatelse til å ta på ham, kysse ham, legge armene rundt ham, vil forsvinne. Vennligheten jeg nå forventer av ham, at han spør meg hvordan jeg har det, at han tilbyr seg å legge middagsrestene i en boks for meg til jobben i morgen, den vil være borte. Kanskje for alltid. Det er så lite som skal til.»

Det er så lite som skal til. Nettopp det er temaet her. Dette skjøre fernisset av alminnelighet og hverdag vi tror oss trygge i. Flood skriver så behagelig og rolig, portrettene er så treffende, den psykologiske disseksjonen uovertruffen. Hva er skyld og hva er ondskap? Er det verre å være kattemorder enn utro? Misforholdet mellom den man tror man er, og hvordan man faktisk handler. Og endelig altså. En avslutning som er av det mest elegante jeg har lest.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer