Filmanmeldelse: «Drømmemannen»

Perfekt magi

Tysklands Oscar-kandidat byr på ren filmmagi, og vil stå igjen som en av årets aller beste filmer.

«DRØMMEMANNEN»: En romantisk science-fiction-komedie om jakten på drømmemannen. I tre uker skal forskeren Alma leve med den vakre humanoide roboten Tom. Trailer: Arthaus Vis mer
Publisert

«Drømmemannen»

Drama / Komedie

Regi: Maria Schrader
Skuespillere: Maren Eggert, Dan Stevens, Sandra Hüller, Hans Löw, Wolfgang Hübsch
Premieredato: 8. oktober 2021
Aldersgrense: Tillatt for alle
Orginaltittel: Ich bin dein Mensch

«Dette er ren filmmagi.»
Se alle anmeldelser

Hva gjør en til et menneske, og hva vil det si å elske? Store, men like fullt flåsete spørsmål altfor mange kunstnere ser seg nødt til å stille i løpet av karrieren. Det er heller ikke uvanlig å forsøke å besvare disse spørsmålene ved hjelp av en humanoid blant rollegalleriet. Et eksempel er den litt tafatte Spike Jones-filmen «Her» og ikke uventet har Netflix-serien «Black Mirror» prøvd å komme til ny konklusjon ved hjelp av samme oppskrift.

Derfor ble det vanskelig å ignorere de labre forventningene til Maria Schraders nye film, «Drømmemannen». Tross at det er Tysklands Oscar-kandidat, er dette noe man på papiret har sett mange ganger før.

Det tar riktignok ikke mange minuttene før filmen overbeviser om at den er noe helt annet, og noe distinkt eget. Det er kanskje de store spørsmålene som skal graves til bunns i, men både innfallsvinkel, refleksjon og konklusjon sikter til at filmskaperen er i sin fulle rett til å utforske videre på det mange før har funnet svar på. For i Schraders hender blir det originalt, gripende og til ettertanke.

Framkaller store følelser

Filmen finner sted i Berlin, hvor den middelaldrende forskeren Alma (Maren Eggert) lever et magert liv, uten kjæreste eller barn. Hun har funnet seg til rette med tilværelsen, men velger imidlertid å delta i et forskningsprosjekt hvor hun skal bo med et kunstig menneske designet for å innfri hennes forventning til en drømmemann.

SLIPPER IKKE TAK: «Drømmemannen» er gripende fra første stund. Allerede før man forlater kinosalen ønsker man et gjensyn. Foto: Arthaus
SLIPPER IKKE TAK: «Drømmemannen» er gripende fra første stund. Allerede før man forlater kinosalen ønsker man et gjensyn. Foto: Arthaus Vis mer

Det skal fort vise seg å være vanskelig i praksis, for selv om roboten Tom (Dan Stevens) likner et menneske, og kan vise til høflige gester, er det fra starten av en merkbar og avgjørende faktor at han er programmert til å tilfredsstille Alma, og ikke selv innehar behov, trang eller temperament.

Den for så vidt lille, og nokså smale filmen er forbausende lavmælt og til en viss grad også uviktig. Dette er ikke skildringen av den gjeve romansen, eller møte som endret livet til hovedrollen. Det handler rett og slett om en svært kort periode i en kvinnes liv, og vi får lite indikasjon på hvordan det vil påvirke henne videre.

Enda det er en liten film, makter den fortsatt å bevege de store følelsene. Den ofte intense stemningen, fylt med finurlig og hysterisk humor, blir også noe nøktern da konfliktene mellom kvinnen Alma og maskinen Tom ikke kan kalles direkte mellommenneskelige. Det er et mesterlig grep som bringer med seg en ny dimensjon til filmens forvillede indre liv, og resulterer i at filmen ikke framstår som manipulativ eller billig. Tvert imot sitter man igjen uforløst og undrende.

Fremragende skuespill

Regissøren har godt grep om utførelsen. Fotoet er enkelt, men virkningsfullt, og bildene er sømløst klippet sammen.

Mest nevneverdig er likevel skuespillet. Det skal sies at skuespillerne har hatt et godt utgangspunkt for å lykkes. Manuset byr på mer enn man kan forvente, med gode dialoger og utviklete rollefigurer. Likevel er det flere scener som krever mer av utøveren enn bare å framføre replikkene naturlig.

Særlig må Dan Stevens nevnes. Han er fremragende god i rollen som Tom. Med sin glatte, sjarmerende, men døde framtoning, tilfører han en mystikk til rollen som gradvis får en til å undre hva som er programmert, og hva som er et utartende følelsesliv.

Maren Eggert imponerer med en mer klassisk rolletolkning, og også Sandra Hüller er som vanlig god med filmens mest komiske rolletolkning.

Oppnår perfeksjon

«Drømmemannen» er en perle av en film, og alt tyder på at den vil tjene på mange gjensyn. Det er et lavmælt univers, men også finurlig og gripende. Det er sjeldent å se en film med så mange overbærende kvaliteter, både tankevekkende og tidvis hysterisk morsomt, men fortsatt behagelig nedpå.

Det er altså en liten film, men også mindre filmer kan oppnå perfeksjon. Slik som «Drømmemannen» gjør.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer