Perfekt salto rett på trynet

Det lykkelige valg, finnes det i musikklivet? Åpenbart ikke hos Kringkastingsorkestret og tilliggende byråkratiske herligheter i NRK. Det må det være lov å si, i lys av den nye NRK-serien «Orkesterliv».

Sjefdirigenten, markedssjefen og orkestersjefen går riktignok ikke av før i siste episode. Men det er på hengende håret allerede fra episode to, i den orkester-realityen som NRK selv har produsert om Kringkastingsorkestret (KORK).Avslutningsvignetten til hver episode blir stående som sinnbilde på hele historien de forteller: En fiolinist i kjole og hvitt skrider majestetisk (eller hypnotisk?) opp på timeteren på Ingierstrand bad. Derfra går han på trynet i sjøen, med instrument og det hele, men med utsøkt stil, en perfekt salto med helskru. Og det skjer om og om igjen, som programskapernes imaginære oppsummering av hva orkestret og NRK har holdt på med i lang tid: til bunns med flagget på topp.

MEN RETT SKAL VÆRE RETT: Det er forbløffende, og befriende, å se NRK gå så tett, kritisk og utleverende løs på en konflikt internt på huset, fra den er under oppseiling og til den eksploderer som den uunngåelige slutten på en beretning om et varslet mord.Det er befriende, fordi det angår et viktig orkester i norsk kulturliv og nettopp ikke er en intern NRK-sak. Og det er pinlig, fordi det viser en ledelsesstruktur internt i institusjonen som er fullstendig ute av stand til å løse konflikter som er under oppseiling, selv når de flagrer under nesa på kultursjefen, Nita Kapoor, for å nå henge bjella på en av kattene. Selveste sjefkatta.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET ER HELFRUSTRERENDE å følge en redaksjon i close-up etter close-up, som tviholder på modellen om opplevelsesfjernsyn, eller ja, nettopp reality -TV. Kritisk og analytisk behandling av emnet hever de seg over, til stor skade for kvaliteten på sluttproduktet.-  Vi ville ha en sjefdirigent, men ikke en kunstnerisk leder, sier for eksempel fiolinist Frode Larsen innledningsvis om den kunstneriske lederen de nettopp har ansatt, og gjentar det i program etter program. Hvorfor ikke? er det opplagte oppfølgingsspørsmålet, som aldri kommer.Regissør Jan Palmers og fotograf Bjørn Molstad gir oss mange stemningsbilder, av musikere på prøver, musikere på reise, av lampefeberen umiddelbart før en stor solo, og av apparatet som får hele gjengen til å fungere sammen, rent praktisk.Sammen med prosjektleder Bjørn Hulleberg får de i det hele tatt formidlet nok av det indre liv i et orkester, som til daglig er lukket land for de fleste, også blant musikkinteresserte, til at det blir mulig å skjønne hva som er på spill. Og underveis får vi da også glimt av hovedsaken: selve dirigentspørsmålet. Hva og hvem de fikk i Rolf Gupta, der han tar dem gjennom prøver, turneer og konserter og også gir glimt av sine egne reaksjoner på hva han er midt oppe i, konflikter og kunstneriske seirer om hverandre.

DET ABSURDE ved historien som fortelles, og der kan jeg for min del supplere ved å forsterke inntrykket fra musikkritikerplass, er at KORK fikk den sannsynligvis beste dirigenten de kunne ha fått, med store ambisjoner på egne og orkestrets vegne og som maktet kunststykket å realisere dem, langt på vei, midt oppe i heksegryta han fant seg plassert i. For å slå det fast, som et premiss for hva programmet og problemene handler om: Under Rolf Gupta har KORK lagt bak seg sin overlegent beste sesong, med kunstneriske triumfer utenlands og på hjemmebane. Og det i et land der det er milelangt mellom ekte dirigenttalenter.Men det var visst ikke så viktig for musikerne likevel? Ikke viktig nok i hvert fall, i lys av alle deres interne komiteer og lokale sidehensyn. Kan et orkester drives slik! Og kan en organisasjon som har ansvaret for driften, overleve skandalen i hva som skjedde, på byråkratisk maner? Hvilket annet orkester i Norge verd navnet ville ha overlevd slikt vanstyre? Et av de mest destruktive rammevilkårene er ironisk nok nettopp skaffet av veien. Avtroppende kulturminister Valgerd Svarstad Haugland og hennes innsiktsfulle statssekretær, komponisten Yngve Slettholm (også avtroppende), har rett og slett nedlagt nedleggingsspøkelset. Med departemental forsikring er det slått fast at KORK skal bestå. I musikalsk henseende er dette en av de viktigste beslutningene som avgående regjering kan vise til.

KAN NRK FORVALTE ANSVARET? Orkestermusikerne selv har i hvert fall vist seg i stand til å forspille det meste. I programmet ankommer vi tidspunktet da hele organisasjonen er i ferd med å gå opp i limingen. Da først påpeker innhyrt prosjektleder for musikk, Alf Magnus Reistad, det opplagte, at orkestret har prøvd å spille svarteper i hendene på Rolf Gupta, og til og med oversett at de har satt seg selv i økonomisk knipe, fordi Gupta har kontraktfestet rett til å trekke seg og beholde lønna, om slike situasjoner skulle oppstå.To minutters klarsynt analyse, i et program som til sammen varer i tre klokketimer.Hva med et litt nærgående lys på den himmelropende uansvarligheten i komitéveldet, som drar i samme retning om enn langs to baner: kunstnerisk og økonomisk bankerott? Hva med et ekte kritisk blikk på ansvarsfraskrivelsen underveis, i et sjefssjikt som må ha visst, men aldri fikk mannet seg opp til å si: Hør, vi har et problem her, det må løses, nå!I stedet følger vi markedssjefens ferd rundt i systemet, som en elefant i en glassbutikk, der kulturkollisjonen er formidabel mellom et system som er tent på å spille, og én person som skal få dem til å tenke i inntjening og spillejobber. Det ender med total krasj, noe seerne ser fra dag én.

ORKESTERSJEFEN, Holger Gulbrandsen, som svever i alle kulissene på en bølge av goodwill fordi han praktisk talt egenhendig reddet orkestret fra nedleggelse ved forrige korsvei, og fortjenstfullt vendte orkestrets aktivitet utad, inn mot byens musikkliv. Men som åpenbart har vanskelig for å gi plass, følelsesmessig og planleggingsmessig, til den som nå får tildelt ansvaret som ny kunstnerisk leder, i tillegg til å være sjefdirigent, nemlig Rolf Gupta.De får den beste dirigenten de kunne håpe på, som også er innstilt på å aksle oppgaven som kunstnerisk leder for orkestret. Dette er det springende punkt for ethvert orkester med ambisjoner. Og så oppfører de seg som om det ikke var så viktig likevel! Vi vil visst heller ha noe annet, går omkvedet. Da er det man som utenforstående sier: Tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør.