Perfekte noveller

Overveldende blanding av trivialitet og dramatikk av danske med nakkegrep på leseren.

BOK: Det er første gang den veletablerte danske forfatteren Katrine Marie Guldager presenteres for et norsk publikum. Og det er på tide. «København/Kilimanjaro» er sammensatt av to oversatte novellesamlinger som gis ut under ett. Det er sjelden jeg har lest en så overveldende original novellist som Guldager. Stafettpinneaktig

De tjueto novellene er lagt til København. Til Afrikas tak Kilimanjaro. Og til Afrikas fuktige myldrende gulv Dar-es-Salaam. Guldager beskriver mennesker i bevegelse. En gutt som faller ned en trapp og mister en tann, noen jenter som går forbi og finner tannen, de to som igjen møter søsteren til gutten osv. Nærmest stafettpinneaktig skaper hun tilsynelatende tilfeldige forbindelser mellom mennesker, som likevel ikke har egentlig kontakt. Opprørende

Det som gjør disse novellene til noe helt utenom det vanlige er stilen: Et assosiativt meditativt språk, fortalt i en neddempet triviell tone. Det trivielle brytes av dramatiske hendelser; ulykker, skilsmisser, utroskap, til og med et rovmord. Dette fortalt med en tilforlatelighet som har en overraskende opprørende virkning. Som i novellen om det tilsynelatende lykkelige ekteparet med to barn, inntil Guldager bryter idyllen med setningen: Han hadde vært utro mot sin kone så lenge at han regnet det som normalt. Samliv

Nettopp det vanskelige samliv er et sentralt tema: Dine og mine barn, par som enten ikke klarer å nærme seg hverandre, eller som er i ferd med å gli fra hverandre. Dette beskrevet med de mest overraskende assosiasjoner. Som paret som bestiger Kilimanjaro, beskrivelsen av høydekvalmen som blandes med kvinnes sterke ønske om å bli gravid mot mannens vilje. Ulykkelig komikk

Det er et dypt alvor hos Guldager, som paradoksalt nok forsterkes av en forsiktig underliggende humor. Ikke ment å være skrikende morsom, men for å vise at livet ofte består av en viss ulykkelig komikk. Som i novellen om kvinnen som nettopp har kjørt over et menneske. Hun kommer hjem og begynner å skrelle poteter, mens hun grubler over hvorvidt det tar seg ut og reise opp med blomster til den forulykkede. Gjennomgangsfigurer

Et annet karakteristisk trekk ved novellene er bruken av gjennomgangsfigurer. De kan være sentrale et sted, perifere et annet. Som Heinz; det ensomste menneske i verden som er redd for å virke som det ensomste menneske i verden. Eller den alltid velvillige bardamen som gir gjestene det de trenger. Blant annet i en scene med Niklas: Når han plutselig grep kjeven hennes og trakk henne inntil seg, var det egentlig ikke fordi han hadde lyst til å kysse henne. Det var mer for å få henne til å holde kjeft. Igjen denne blandingen av trivialitet og brutalitet som gjør at Guldager tar nakkegrep på leseren.