Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Perler for kunstsvin

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I MORGEN er siste sjanse for å se en på alle måter GLITRENDE kunstutstilling i Oslo. Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden viser «Kitchen» og «Back Yard», hovedverkene til Liza Lou, en ung kunstner fra Minnesota som er besatt av å PERLE VERDEN.

Kjøkkenet og bakhagen er forvandlet til skimrende, poppsykedeliske tablåer av millioner ørsmå glassperler, møysommelig pålimt av kunstneren gjennom års strev i ensomhet. Materielt, estetisk og tematisk er dette samtidskunst med uvanlig folkelig gjenkjennelseseffekt, ikke minst for kvinner: Her er småpikens søte smykkeverden, husmorens pertentlige håndverk, hjemmets og forstadens banale idyll. Alt gjengitt med en figurativ tydelighet og et dekorativt overskudd som begeistrer barnet i oss alle, og fyller selv en mannlig kyniker med glede og forundring.

Men kunst er som kjent mer enn det som møter øyet. For å lede oss bort fra den umiddelbare fascinasjonen til den dypere innsikten, har vi kunsthistorikere. De skriver blant annet kataloger. Tynne og dyre. Men katalogen til denne utstillingen var en gledelig overraskelse. Jeg betaler gladelig 150 kroner for en utsøkt studie i kommunikasjonssvikt, utført på ramme alvor.

TEKSTEN BESTÅR AV et intervju mellom Høvikoddens kurator Selene Wendt og Liza Lou, der spørsmålene tar større plass enn svarene. «Det er lett å la seg forføre av dine kunstverk,» innleder Wendt, «men essensen synes å ligge skjult under overflaten av glitrende farger og lys.» Så følger en forgjeves jakt etter Den skjulte essens ved hjelp av et kobbel akademiske autoriteter, med en motvillig kunstner på slep. Kuratoren ser nesten ikke perleglansen for bare kunsthistoriske og filosofiske referanser: «Da jeg så på 'Kitchen' for første gang tenkte jeg på Richard Hamiltons klassiske bilde.» Og på Andy Warhols «sosial portraiture», og på «nyfeminismens ambivalens», og på Yoruba-tradisjonens bevissthetsstadier og på Baudrillards «universale simulakrum». Til og med Hegels «absolutte ånd» rinner henne i hu. Underveis henvender hun seg til intervjuobjektet som sensor på muntlig eksamen: «Kan du videreutvikle disse tankene?»

LIZA LOU vil også at folk skal se forbi perlene og «wow!»-effekten. Hun har selv lest bøker. Men hun snakker heller om sitt intuitive møte med glamourverdenen som fattig pike i Midtvesten: «Når jeg forvandler aspekter fra hverdagen til skimrende tepper av glassperler, oppfyller jeg drømmene til den lille jenta som strevde etter skjønnhet.»

Samtalepartneren vil helst ikke dvele ved så enkle motiver: «Jeg regner med at du ikke valgte å ha med en flamingo fordi du opplever dem som søte, men nettopp fordi de formidler en sterk kulturell referanse [...] En av de første tingene jeg kom på da jeg så den rosa flamingoen var teoretikeren Peter Burgers erklæring om at 'en hagenisse er ikke lenger en hagenisse'. Han refererte til den ironiske bruken av kitsch i samtidskunsten, noe som i hvert fall er relevant i dine arbeider. Hva ville du si om det?»

«Rosa flamingoer er pene, synes du ikke?»

«Jo da, men de representerer også det klassiske symbolet på amerikansk 'hagekitsch'.»

«Nettopp.»

«Jeg kunne tenke meg å gå tilbake til de relevante relasjonene til pop art» - osv.

Liza Lou forklarer at hun ikke er opptatt av popkunstens distanserte ironi, men av populærkulturens sentimentalitet : «Du hører det i kjærlighetssanger på radioen, du ser det i bilder som folk henger på kjøkkenet, i postkort, i populære romaner og i filmer [...] Perler har også en sukkersøt sentimentalitet som jeg bevisst bruker i mine installasjoner og miljøer. Det håndlagde, preget av kjærlig omtanke og inderlighet, er en veldig viktig del av innholdet og hensikten med i mine arbeider.»

Mens Liza Lou befinner seg både innenfor og utenfor denne folkelige, «ærlige» kitschen, forblir intervjueren «helt uttafor». Kunstneren snakker om skjønnhet, fortryllelse, lidelse, kjærlighet, fantasi og åndelighet - ut fra dyp, personlig erfaring. Kuratoren intellektualiserer ved hjelp av andres tanker. Kunstneren forteller at hun «perlet» en hel søppelpose full av eksmannens gjenglemte sokker for å bearbeide sorgen. Kuratoren hopper raskt til neste «veldig interessante aspekt» fra teoripensum.

Denne distanseringen fra allmenne (les: vulgære) lidenskaper, er langt på vei det som gjør kunstelite til kunstelite. Skulle jeg selv drive litt teori- og namedropping, kan kuratorholdningen knyttes til den «avhumanisering av kunsten» som filosofen Ortega y Gasset allerede på tjuetallet opphøyde til modernismens adelstegn. Og som sosiologen Pierre Bourdieu ser som kjernen i hele samfunnets kulturelle klassedeling. Heldigvis har vi kunstkjennere som verken frykter eller forakter sanselighet og overflater. Som kurerende lesning for yrkesskadde kuratorer, anbefales Susan Sontags klassiske essay «Against Interpretation». Eller rett og slett Oscar Wildes aforismer: «Det er bare overflatiske mennesker som ikke dømmer etter utseendet. Verdens mysterium ligger i det synlige, ikke det usynlige.» Alternativt: «Du må ikke finne symboler i alt du ser. Det gjør livet umulig.»

Hele Norges coronakart