ET VANLIG SYN: Politiet har vært midlertidig bevæpnet i lange perioder siden terrorangrepene 22. juli 2011. Foto: Erlend Aas / NTB Scanpix
ET VANLIG SYN: Politiet har vært midlertidig bevæpnet i lange perioder siden terrorangrepene 22. juli 2011. Foto: Erlend Aas / NTB ScanpixVis mer

Permanent midlertidig bevæpning?

Styrt av begivenheter, ansvarsvegring og en statsråd som gjerne vil det: Sklir vi mot et bevæpnet politi i Norge?

Meninger

Dette kan bli den stortingsperioden der permanent bevæpning av norsk politi ble virkelighet. Jeg sier ikke at det skjer, men det er en reell mulighet for at vi i ettertid vil si at den avgjørende endringen skjedde i denne stortingsperioden. Og det spesielle er at det kan skje, selv om bare ett av partiene på Stortinget ønsker generell bevæpning.

Det partiet er Frp, som også torsdag fremmet forslag i Stortinget om generell bevæpning av politiet. Det samme partiet som ønsker generell bevæpning skal nå administrere politiets midlertidige bevæpning.

En permanent bevæpning vil ikke skje fordi noen partier har skiftet standpunkt, ikke fordi de folkevalgte har sett en ny utvikling i samfunnet som krever det, men fordi midlertidighet gradvis har blitt en form for permanent midlertidighet. Uten at stortingsflertallet gjør et alvorlig forsøk å stille spørsmål ved det.

Mange har uttrykt skepsis og bekymring. Et flertall i Stortinget, faktisk. Likevel forlenger Regjeringen den midlertidige bevæpningen, gang på gang og med skiftende begrunnelse. Likevel har Stortinget avvist SVs forslag, som krever at midlertidig bevæpning må godkjennes i Stortinget dersom det skal gå ut over ett år. Slik fortsetter vi glideflukten mot en permanent bevæpning.

Når vi risikerer at den midlertidige bevæpningen gradvis blir varig, er det tre årsaker til det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det første er varigheten på det som skulle være midlertidig bevæpning. Spørsmålet vi må stille oss er hvor lenge en situasjon kan betegnes som midlertidig. Går grensen ved et kvartal? Et år? Eller finnes det ingen grense?

Dersom man mener det ikke finnes en grense, så utviskes jo skillet mellom varig og midlertidig helt. Da overser man et grunnleggende spørsmål; Hvor lenge kan en bevæpning som er midlertidig i navnet stå seg før det har endret norsk politi, og det norske samfunn, på en måte som blir en vane som er vanskelig å reversere?

Det andre er hvordan situasjonen har forandret seg, mens konklusjonen har forblitt den samme. Da den midlertidige bevæpningen ble innført, var det som en respons på en særskilt situasjon, der det var en konkret trussel mot uniformert personell. Vurderingen var basert på informasjon i en trusselvurdering fra PST og Felles kontraterrorsenter.

Nær et år etter væpningen ble den midlertidige bevæpningen besluttet opphevet, 13. november. Trusselnivået var lavere, grunnlaget for midlertidig bevæpning hadde opphørt. Politidirektoratet var klare:

«PST vurderer at sannsynligheten for at en terrorhandling vil skje i Norge er lavere enn ved forrige trusselvurdering, herunder også sannsynligheten for angrep på uniformert personell fra politi og forsvar.»

Så kom terrorangrepet i Paris.

Bevæpningen ble forlenget til 10. desember på grunn av en uoversiktlig situasjon.

Trusselbildet var fortsatt lavere. Nå har vi fått åtte nye uker. Heller ikke denne gang begrunnet i forsterket trusselbilde, ifølge direktoratet:

«PST har ikke hevet trusselnivået siden forrige forlengelse av midlertidig bevæpning. Grunnen til at Politidirektoratet har besluttet forlengelse er at situasjonen fremdeles fremstår som uoversiktlig og uavklart etter angrepene i Paris i november.»

Fortsatt redusert trussel. En annen type trussel. Likevel er svaret fortsatt bevæpning. Det spesielle her er at bevæpning av norsk politi framstår som svaret på relativt ulike trusler. En konkret trussel mot uniformert personell, og en uoversiktlig og uavklart situasjon. Og hvilken realistisk situasjon i Europa i vår tid er det som ikke kan beskrives som uoversiktlig og uavklart?

Det tredje er at vi ikke kan se dette helt uavhengig av hvem som styrer, og hvilke intensjoner de har lagt for dagen.

Jeg har aldri sagt at bevæpning av norsk politi snikinnføres - fordi jeg ikke har ment det, og fortsatt ikke mener det. Jeg tror bevæpningen ble innført av reelle grunner, ikke som et forsøk på snikinnføring. Men jeg stiller store spørsmål ved om Fremskrittspartiet og justisministeren i det siste har bestemt seg for å benytte anledningen til å utvide handlingsrommet for generell bevæpning, og til å øke aksepten for det.

I vår gikk Frp mot å innføre generell bevæpning. Torsdag fremmet partiet et eget forslag i innstillingen, mot sin egen regjeringserklæring, om permanent å bevæpne politiet.

Tidligere var justisministeren opptatt av å dempe koblingen til - og debatten om - generell bevæpning. Etter Paris har han aktivt løftet den fram som viktig selv.

Det blir stadig vanskeligere å forestille seg at Frp ønsker å være restriktive i sitt møte med bevæpning av norsk politi. Selv om det er nettopp det som er Stortingets uttrykte ønske. Det er vanskelig for oss som sitter på Stortinget å overprøve et vedtak basert på sikkerhetsvurderinger vi ikke fullt ut kjenner. Derfor bør det være Regjeringen som beslutter midlertidig bevæpning. Men det er ikke urimelig at Regjeringen må få det godkjent av Stortinget, og gi en utvidet begrunnelse for det. Det er ikke innblanding - det er en demokratisk sikkerhetsventil.

Å møte en endring med skepsis og bekymring - men også aksept og økt innsikt - kan være klokt. Midlertidig. Men varig skepsis og bekymring, uten å gjøre noe med bekymringen, minner mer om handlingslammelse enn klokskap. Jeg ber de partiene på Stortinget som er imot permanent bevæpning, og de representantene som har uttrykt sin bekymring over denne utviklingen, på ny å vurdere sitt standpunkt. Hvis ikke risikerer de å være dem som innfører den permanente bevæpningen i Norge, i midlertidig klesdrakt.