Perry Farrell’s Satellite Party

Syr uten rød tråd.

CD: Det begynner virkelig bra. «Wish Upon A Dog Star» er et av disse Hacienda/Madchester/britpop-lykketreffene som dukker opp med ujevne mellomrom, og overraskende nok signert Perry Farrell. Her har den småskrullete tåkefyrsten fra Jane’s Addiction alliert seg med Peter Hook, som henter ut en deilig bassgang fra New Order-skuffen, og Nuno Bettencourt i The Edge-modus. «Only Love, Let’s Celebrate» og «Kinky» har en hedonistisk Primal Scream-vibb, henholdsvis cirka 1992-93 og 1997. Men så roter Farrell seg på sedvanlig vis inn i en syrefarget, ufokusert og altoverskrevende sjangersuppe. Det er ikke tegn til rød tråd mellom den gode åpningen og den grusomme symfoballaden «Awesome», pønkkjøret i «Insanity Rains» og en mislykket Doors-hyllest («Woman In The Window, med Jim Morrison-vokal fra arkivene).