Perry Farrell’s Satellite Party

Syr uten rød tråd.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

CD: Det begynner virkelig bra. «Wish Upon A Dog Star» er et av disse Hacienda/Madchester/britpop-lykketreffene som dukker opp med ujevne mellomrom, og overraskende nok signert Perry Farrell. Her har den småskrullete tåkefyrsten fra Jane’s Addiction alliert seg med Peter Hook, som henter ut en deilig bassgang fra New Order-skuffen, og Nuno Bettencourt i The Edge-modus. «Only Love, Let’s Celebrate» og «Kinky» har en hedonistisk Primal Scream-vibb, henholdsvis cirka 1992-93 og 1997. Men så roter Farrell seg på sedvanlig vis inn i en syrefarget, ufokusert og altoverskrevende sjangersuppe. Det er ikke tegn til rød tråd mellom den gode åpningen og den grusomme symfoballaden «Awesome», pønkkjøret i «Insanity Rains» og en mislykket Doors-hyllest («Woman In The Window, med Jim Morrison-vokal fra arkivene).

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer