Persisk mareritt

«Den blinde ugla» er en modernistisk klassiker innenfor den persiske litteraturen. Den er som en labyrint der hvert hjørne som rundes blir et nytt sentrum.

Det er håpløst å skulle gi et kortfattet handlingsreferat. Fortellerens ønske er «å festa til papiret dei redslene som stykke for stykke har tært på meg lik spillsykje eller kreft her i denne vesle kråa mi».

Romanen veksler mellom drømmende, marerittaktige opplevelser og drømmer som skrider over i virkelighetens verden. Gjennomgående er det slik at drømmene - eller drømmenes verden - synes virkeligere enn virkeligheten for fortelleren. Selve drømmens logikk utgjør romanens kjerne. Fortelleren vet ting slik man i drømme vet ting; motiver og hendelser gjentas på ny og på ny i nye former og situasjoner, som om de for hver gang har mistet sin tidligere betydning eller skjer igjen som for første gang; det er fortellinger i fortellingen, som glir over i hverandre uten åpenbare overganger. Selv innenfor en europeisk tradisjon er dette litteratur som overskrider grenser.

Gjentakelser

Romanen har en elliptisk form, den kretser hele tida rundt gjentakelsene, motivene vris og vendes mot seg selv og selv fortelleren i romanens avslutning gjenkjenner ikke sitt tidligere selv. Fortelleren er med sine besettelser en klassisk modernistisk skikkelse. Hele hans person er i oppløsning, forteller han. Tankene går uvegerlig til de gale fortellerne hos Dostojevskij, Gogol og Poe, som vikler seg så langt inn i sine egne sinns irrganger at de løsriver erfaringene av eksistensen fra virkeligheten selv og skaper litteratur på et nytt erkjennelsesplan.

Det ligger også klare føringer her til Kafka, som Hedajat oversatte til persisk, men romanen er framfor alt preget av den sterke persiske fortellertradisjonen, der skillene mellom det reelle og - av mangel på et bedre uttrykk - det surreelle ikke er så markert som i vestlig litteratur.

Det persiske språket Johannes Gjerdåker har oversatt teksten fra persisk i en språkform som på en ypperlig måte underbygger det nesten uunngåelige ved drømmelogikken, og det kortfattede og klare språket som Hedajat holder sin roman i. Han har også forsynt boka med et lite, informativt etterord, der han særlig vektlegger Hedajats bevisste holdning til den persiske kulturen, men også hans sterke interesse for den europeiske litteraturen.

Hedajat ble født i 1902 av velstående foreldre i Teheran. Han fant tidlig sitt litterære kall og utga sine første bøker tidlig i tjueåra. Etter omveltningene da Riza Pahlavi i 1925 kronet seg selv til sjah og innførte sitt diktatur, dro han i 1926 til Paris for å studere, men alt tyder på at han tilbrakte tida med å lese og skrive. Han skaffet seg der et solid innblikk i europeisk litteratur, og dro tilbake til Iran først fire år seinere.

Han utga da noveller og arbeidet med persisk kulturhistorie, før han i 1936 reiste til Bombay for å studere røttene for det persiske språket. Det hadde en helt sentral plass i hans forfatterskap; han var en forkjemper for det persiske hverdagsspråket, han brukte det aktivt i sine egne tekster og angrep det arabiske språket, som han mente undertrykte den persiske folkekulturen.

Begikk selvmord

«Den blinde ugla» ble første gang utgitt i Bombay, før Hedajat vendte tilbake til Teheran i 1940. Der ble den etter sjah Riza Pahlavis abdikasjon i 1941 publisert som avisføljetong. Etter hjemkomsten oversatte han flere av Kafkas noveller. Han skrev også en avhandling om ham, som i dag består som en estetikk også til hans eget forfatterskap. Han slet gjennom flere perioder med depresjoner og misbruk av alkohol og opium. Det var som en nedbrutt mann han i 1950 vendte tilbake til Paris, der han kort tid etter begikk selvmord.

Dødslengsel

Romanen speiler sterkt en dødslengsel. Slik den er preget av en svevende tilstand mellom drøm og våke, spiller handlingen etter hvert stadig mer på en uforklarlig tilstand mellom liv og død, der døden er befrielse, trøst, det eneste absolutte og likevel ikke. «Dauden er den einaste som ikkje lyg!» utbryter fortelleren, men selv de døde er underlagt drømmelogikken.

Med en persisk følsomhet for symbolsk kraft, og med evnen til å transformere noen av den europeiske modernismens kjernemotiver og gjøre dem til sitt eget litterære uttrykk, blir Hedajats roman også en berikelse av den vestlige modernistiske tradisjonen og således en betydelig utgivelse når den nå foreligger i norsk språkdrakt.