Person og tendens

EN SMULE ferieforsinket oppdager jeg at Jette A. Kaarsbøl i Dagbladet for 14. juli bruker to helsider for å gå i rette med min kronikk om Georg Brandes (29.05.), der jeg også nevner hennes roman «Den lukkede bok». Kaarsbøls hovedpåstand er at jeg mistolker såvel romanens tendens som hennes egne politiske holdninger. For å få fram dette poenget viker hun ikke unna verken invektiver eller spekulasjoner om mine personlige motiver for å mene det jeg gjør om hennes roman.

For ordens skyld: Som kritiker anmelder jeg bøker, ikke personer. Min lesning av «Den lukkede bok» er ikke styrt verken av forfatterens kjønn, alder eller eventuelle yrkeserfaring.

BAKGRUNNEN for min kronikk om Georg Brandes er at han har fått fornyet aktualitet som en sentral referanseperson i dansk litteratur og samfunnsdebatt. For å vise dette bruker jeg Kaarsbøls roman som ett av flere eksempler på en slik tendens. Mine viktigste poenger om akkurat «Den lukkede bok» er følgende: At den inneholder nokså grove karikaturer av realismens fremste menn, deriblant Georg Brandes. At det ligger forfatteren på hjertet å få fram kulturradikalismens dobbeltmoral og omkostninger. Og at bokens manglende litterære kvaliteter ødelegger for dens ambisjoner om å være grunnleggende kulturkritisk. Slik er mi lesning av «Den lukkede bok», og slik er min begrunnelse for å plassere romanen i en større sammenheng, der stikkordene er kulturkamp, politisk reaksjon og Brandeshets. Dette er en litterær tendens (for å igjen å bruke dette brandesiansk kjernebegrepet), som jeg fant og fremdeles finner det interessant å formidle til norske avislesere. At så forfatteren selv mener å forvalte den eneste sanne fasit om hvordan boken skal leses, er en helt forutsigbar reaksjon. Og et fullstendig håpløst standpunkt for enhver som vil være en del av den litterære offentlighet.

KARAKTERISTISK nok avslutter Kaarsbøl sitt to sider lange debattinnlegg med disse ordene: «Så kjære Sindre: dette er ikke et opplegg for videre debatt, langt mindre et forsvar. Jeg opplyser deg rett og slett om at du har tatt feil av mitt kulturelle og politiske ståsted! Og hvis du i kampen mot det reaksjonære Danmark mangler en hånd å holde i, kan du ta tak i min. I all beskjedenhet er den herved strukket ut.» Altså: Her skal vi ikke ha noen debatt. Jeg vet best. Men vi kan godt være venner.

Kjære Jette: Takk for tilbudet, jeg tar gjerne imot en utstrakt hånd. Men jeg tror dessverre vi er for forskjellige til at vennskapet ville fungere noe særlig.