Personer, ikke kulturer, dreper

«Har Kripos-sjef Arne Huuse noen gang tenkt på hvilken pris innvandrere betaler når de forlater hjemlandet sitt? Vi (...) vil aldri føle oss hjemme i Norge hvis vi hele tiden blir minnet på at vi ikke er herfra.»

Jeg er annen generasjons innvandrer fra Somalia og studerer sosialantropologi ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim. Som regel er jeg utenforstående i debatter, men en gang iblant må man si ifra, «Nok er nok», for å bruke Frp's Per Sandbergs egne ord. Det har vært stille rundt oss andre generasjons innvandrere en liten stund, men etter den grufulle hendelsen i Moss stjeler vi nok en gang overskriftene.

Drapet på de to dørvaktene var en tragisk hendelse. De skyldige i saken har begått en kriminell handling, som ethvert menneske, uansett kultur, tradisjon eller hudfarge, fordømmer. La oss ha det klinkende klart: Det er ikke kulturen til vedkommende som har begått denne handlingen, men personen selv. Er det rettferdig å dømme Norge etter Orderud-drapene eller drapene i Baneheia? Er alle nordmenn slik? Hva karakteriserer «en uakseptabel kultur og tradisjoner», Per Sandberg? Jeg bare lurer. Hvis ikke slike utsagn er tegn på fremmedfrykt, dårlig kulturforståelse og mangel på respekt for andres kultur og tradisjoner, så burde Per Sandberg ha mer han skulle ha sagt i det norske samfunn. Hvis du velger å beskylde folk for indirekte drap, så er vi alle skyldige. Skyldige fordi vi antar at en pakistansk gutt med en fin bil har skaffet den på ulovlig vis. Skyldige fordi vi rynker på nesen når vi ser en fjorten år gammel arabisk jente med slør (stakkars, har hun valgt det selv?). Skyldige fordi vi antar at hvis fem somaliske gutter går på Frogner-trikken, er de kommet feil eller skal rane noen. Hvis indirekte drap er tiltalen, så ja, da er dommen at vi alle er skyldige.

Fordommene kommer i veien for utviklingen av integreringen. Hvor positivt er det for innvandrere som skal klare seg i det norske samfunn når ledende politikere stadig skyter med skarpt fra hofta mot oss innvandrere? Hva med å rose de pakistanske ungdommene som utmerker seg i IT-markedet? Er det noen som har hørt om dem? Hva med å skryte av de arabiske jentene som studerer medisin på de norske universitetene? Det er mange spørsmål, og det er ingen som svarer på dem, fordi de er så opptatt av å skylde på hverandre og jakte på syndebukker.

For å stille et helt konkret spørsmål: Hvordan skal man integreres i Norge? Mange mener at å samle fagfolk, politi og politikere sammen i et rom slik at de skal komme frem til en løsning, er en god idé. Jeg lurer på hvordan fagfolk, politikere og politifolk kan snakke for en gruppe mennesker som selv ikke er til stede i denne forsamlingen? Det nytter ikke å dvele ved problemene som finnes i dagens samfunn, det nytter ikke å skrike høyest etter at ulykker har skjedd, da er det allerede for sent. Skal vi jobbe med å forebygge, må vi begynne tidlig.

Lærene har et stort ansvar, og en meget viktig jobb. Det må bli flere temadager på skolen. Hvorfor ikke invitere moren til de barna som kommer fra Pakistan eller Somalia, til klassen for å fortelle eventyr eller lage tradisjonell mat til klassen? Gi foreldrene mulighet til å fortelle om hvordan det var å bo i det landet de kom fra, hva de gjorde før de flyttet til Norge. Lær de norske barna om hvor klassekameratene deres kommer fra, la dem være stolte av de andre røttene de har. Andre generasjons barn og ungdommer har en tredje identitet. Vi snakker som regel to til tre språk, vi forventes å tilpasse oss de norske samfunnet samtidig som vi forventes å holde på den andre kulturen vi har.

Ikke forvent at vi skal klare det på egen hånd på lik linje med de norske barna i klassen, for vi har et annet utgangspunkt. Det er vanskeligere for gutten fra Bosnia eller piken fra Sri Lanka å skrive en bra norsk stil, fordi de snakker et annet språk hjemme, og de har en annen måte/kultur å uttrykke følelser gjennom. Bruk fordelene disse barna har, det er tross alt et privilegium å ha flere kulturer. Og det er en ære og et kompliment å bli bedt om å fortelle om den. Det må være mer rom for å være seg selv, mer rom for å gi av seg selv som innvandrer i dag. Det er vanskelig, fordi man ofte ikke vet hvor man skal begynne.

Vi som er innvandrere i Norge, har også mye ansvar. Vi må lære dem som kommer til Norge etter oss kodene for hvordan ting fungerer her, for at de skal integreres og lykkes i det norske samfunnet. Slik at de ikke havner i feil miljø, og blir utnyttet av kriminelle. Kan ikke innvandrerforeldre stille opp som fosterforeldre for barn og ungdom som kommer til Norge uten familie? Kan det ikke komme et senter som er til for at andre generasjons innvandrerungdom skal hjelpe hverandre? Det nytter ikke at de få innvandrerne som er i søkelyset, er så fiendtlig innstilt til hverandre, konstant uenige og kverulerer ved enhver anledning. Ta dere sammen, det er ikke slik man skal gjøre det. Bruk heller tiden til å sette dere rundt samme bord, og snakk sammen som dannede mennesker. Det er tross alt vi som skal bane vei for våre etterkommere. Vi må sysselsette hverandre og bruke energien til å oppmuntre ungdommen til å ta en utdannelse. Sett søkelyset på personer som vi ungdom kan identifisere oss med og se opp til. Det er mange av dem, gjør dem mer synlige i samfunnet vårt.

Midt oppi det hele har man frustrerte nordmenn som ikke vet hva de skal tore å mene uten å bli stemplet som rasister. Kripos-sjef Arne Huuse uttalte at «prisen for å integrere utlendinger i Norge blir vel høy». Dette såret meget dypt. Har Huuse noen gang tenkt på hvilken pris innvandrere betaler når de forlater hjemlandet sitt? Vi har betalt en dyr pris, og vi vil aldri føle oss hjemme i Norge hvis vi hele tiden blir minnet på at vi ikke er herfra. Prisen man betaler for å være en innvandrer i Norge blir dyrere for hver gang en slik uttalelse når ut blant folk. Det er individer som begår de kriminelle handlingene, det er urettferdig å benytte drap begått av innvandrere til å fremme en hvilken som helst «integreringspolitikk».

Drap er forkastelig, og ingen mennesker som begår drap bør gå fri, dette gjelder alle. Det skal ikke bli slik at man er redd for å mene noe, av frykt for å bli stemplet som rasist - meninger skal frem, men det er ikke plass for meninger som ikke bygger på respekt og forståelse. Det er ikke mer som skal til enn å spørre hvis man lurer på noe, men i stedet er det blitt konstruert et usynlig skille blant oss. Et skille som kommer frem i form av utsagn og påstander om ting man egentlig ikke har så mye greie på. Man bruker ord som «andre kulturer, andres tradisjoner» om hverandre uten å tenke over konsekvensene.

Vi lever i et flerkulturelt samfunn, der det ikke finnes plass for et usynlig skille. Nordmenn skal ikke være redde for egne meninger, eller redde for å sette spørsmålstegn ved sin egen innvandringspolitikk. Men la oss få oppklart en ting: Det er ikke kulturer som begår drap eller tradisjoner som utfører kriminelle handlinger, det er enkeltindivider som har falt utenfor samfunnet. Er alle nordmenn skyldige i Orderud-drapet?