Personlig og pratsomt

Om igjen for n’te gang.

CD: «Om igjen for første gang» er utvilsomt en god plate. En god Anne Grete Preus-plate, vel å merke. Hun har vært en moden kvinne lenge, men nå er hun for alvor blitt en – og det er slik det skal gå dersom livet farer godt med en. Jeg har stor respekt for Preus, en artist jeg har forholdt meg til i hele mitt voksne liv. Men mitt forhold til dama er ambivalent.

Når hun er god, er hun glitrende. Hun kan også være like uelegant og pratsom.

Bokstaver i høyden

Problemet til Preus er ikke at hun har så mye på hjertet, at hun har et så oppriktig og sterkt engasjement, men måten hun temmer sin flod av ytringer på. Hun er reflektert, engasjert og full av medmenneskelighet og forståelse – ikke ulikt folk flest. Men måten hun målbærer det på gjør meg litt svett. Ikke hele tiden, men ofte nok til at jeg blir beklemt.

Jeg vet at befinner meg i et minefelt nå, for jeg risikerer å si mer om meg selv enn en populær artist med et stort og trofast publikum.

Problemet med Preus er at hun lett blir for uelegant og lite subtil i sin omgang med ord.

Hun stabler bokstaver og ytringer i høyden. Ord er en fantastisk oppfinnelse, men det usagte er kanskje noe enda større.

I sin iver etter å beskrive og forklare, går hun seg vill i alfabetet. Det knyter seg i meg når hun synger om sjelelig pigment. «Jeg var i tusen biter/og måtte lime sammen bildet. Jeg ser på meg selv som et lite travelt hotell. En kveld skal vi gå opp på et tenksomt fjell.»

Jeg-perspektivet er vinkelen Preus stort sett velger. Den er personlig og oppleves oppriktig, og Preus blir aldri privat eller utleverende. Stilen er modig, men den blir fort endimensjonal og jeg opplever den iblant som påtrengende. Fordi den er så intens. Så politisk korrekt. Så forspist, så metafortett og meningsmettet.

Jeg-stemmen, hennes styrke, blir også snubletråden.

Frigjort og florlett

Og jeg tar meg i og oppleves som urettferdig, for vi musikkjournalister gir ofte gode kritikker for musikk med hjelpeløse tekster, ofte på engelsk. Og her har vi en artist som virkelig tar teksten på alvor. Men det er det jeg også gjør.

Nok om ordene. Sangene til Preus er sjelden av den typen du synger sånn uten videre, ikke akkurat Jokke eller Åge. Det som likevel gjør «Om igjen for første gang» til et solid Preus-album, er det frigjorte og florlette musikalske arrangementet. Musikken gjennomsyres av Preus’ oppriktighet.

Engasjement

Den understreker hennes engasjement. Hun vil lytteren virkelig vel, hun engasjerer seg, og låtene og produksjonen er gjennomarbeidet og flinkt uten at det virker polert.

Troverdighet er et stikkord.

Musikerne lager bilder, skygger og luftige tablåer som gjøre plata til en kompleks opplevelse. Bendik Hofseth, Audun Erlien, Eivind Aarset, Jon Balke, Nils Petter Molvær med flere setter et sofistikert og kledelig popjazzstempel på det hele.

Derfor, og innsigelser til tross: Fansen kan bare løpe og kjøpe. Selv har jeg nok fått en Preus-overdose. Mulig jeg er en harry fra Fredrikstad – men heller det enn å være en hel by.