Personlig og sårt

Åse-Marie Nesse har skrevet såre - og tidvis - naive og nøkterne dikt om kreftsykdommen.

«Sannheten om rosen/kan ikke mer bli fortalt/på de godes språk.»

Det er Georg Johannesen som har skrevet disse ordene. Det motsatte av «de godes språk» er ikke de ondes språk, men et språk som har satt seg på tverke, som har tatt livets ondskap innover seg og kommet ut av lage. Dette anslaget til en poetikk er det fristende å anvende når en skal lese og forstå Åse-Marie Nesses siste diktsamling «Den tredje porten».

Opphold i helvete

Hun skriver om sitt livs fiende, kreftsykdommen. Om overvinnelse og tilbakefall. Om overvinnelse og tilbakefall. Om behandling og rekonvalesens. Om svart fortvilelse og lyst håp. Om dette skriver hun på «de godes språk».

Georg Johannesens ankepunkt mot dette språket, at det «leder deg bort fra/blodflekkene på veien», gjelder ikke henne. For Åse-Marie Nesse skriver insisterende og ettertrykkelig om sitt opphold i helvete - på de godes språk:

Hva er det for lange skygger

som faller over min dag

Hva er det for svarte

kronblad

som åpner seg i mitt blod

Harmonisk

Hun vet å formidle sykdommens erfaringer i en harmonisk og velmodulert poesi. Syntaks og mening er intakte i hennes vers.

Som Georg Johannesen har hun skrevet en ars vivendi. Men hun har ikke som han begått et poetisk normbrudd. Hennes liv har hengt i en tynn tråd. I sitt poetiske uttrykk er hun på trygg grunn. Så harmoniske kan hennes vers bli at det grenser til det pene og pyntelige. Det blir en for stor avstand mellom de ordene som sies og den bakgrunnen de sies mot:

Vi skulle gå hånd i hånd

inn i himmelen, løpe

med nye, flagrende lokker

over lyse blomsterenger

Sårheten i diktet, det er et minnedikt over en medpasient, blir som tryllet vekk med slike ord. Men kanskje har det vært hennes hensikt.

Dikteren Åse-Marie Nesse er tydeligere til stede i de ordene som kommer direkte fra hjertet - uten forblommede vendinger.

Blir overbevist

Hun legger sin sårhet naken i naive dikt som «Ennå bare barnet», hvor den syke, aldrende dikteren gjenkjenner seg selv som et lite, engstelig barn:

«Kan jeg ta dette barnet på fanget/og trøste henne litt -/så blir vi trygge begge:/hun som var meg/hun som er meg.»

Jo, av noen dikt og noen vers, holdt i et naivt og nøkternt leie, blir en overbevist om at sannheten om sykdommen også kan sies på de godes språk.