Personlig og sårt

Sårt og personlig om sorg og savn.

CD: Skingrende gitarer, en hes og sår stemme og mild rock med countrysmak - det er Lucindas varemerke. Helt siden debuten i 1979 har hun levert gode plater og konserter, doble «Live @ the Fillmore» fra 2005 er et godt eksempel på det siste.

Gjentar seg sjøl

Lucinda er et godt bevis på at det motsatte av perfekt kan være det optimale. Hun synger så det noen ganger kan gjøre vondt, men er selvfølgelig avhengig av at låtene holder mål. De 13 sporene på hennes åttende studioalbum (det første siden 2003) bærer hennes umiskjennelige bumerke, men i større grad enn før gjentar hun seg sjøl. Låtene blir litt for like, og det er færre sanger enn vanlig som virkelig står fram - som «Overtime» på forgjengeren, tittelsporene fra «Car Wheels On A Gravel Road» (1998) og «Sweet Old World» (1992) og «Crescent City» og «Passionate Kisses» fra «Lucinda Williams» (1988).

Intens

Men Lucinda er noe helt for seg sjøl, nesten en sjanger aleine. Og om hun ikke får mye hjelp av produksjonen, tar hun igjen i sin intense (og noen ganger manierte og nesten desperate) tilstedeværelse i hver eneste sang - og ikke minst i tekstene. Som vanlig er de både personlige og mørke, denne gang blant annet preget av et tøft samlivsbrudd («Are You Alright?», «Learning How To Live» og ni minutter lange «Wrap My Head Around That») og tapet av moren (hjerteskjærende «Mama You Sweet»). «Fancy Funeral» handler dessuten om at den mest fancy begravelse ikke kan gi deg dine kjære tilbake: «Some think a fancy funeral/Would be worth every cent/But for every dime and nickel/There\'s money better spent/Better spent on groceries/And covering the bills».

Hun får sagt det. Og - så sniker den seg fram, troen på at det finnes en annen der ute («Where Is My Love?» og «Unsuffer Me»), formidlet med en kompromissløs inderlighet. Nei, rett vest går det ikke!

Personlig og sårt