Personlige fakta

Hvis New York Times gjør feil, retter de sine feil. Hver dag trykker avisa en spalte kalt «rettelser». Der rettes alle faktafeil, fra de store til de bagatellmessige. Selv journalister som liker å komme på trykk vil nødig havne i «rettelse»-spalten. Derfor vakte det oppsikt da avisa en dag trykket en uvanlig lang rettelse. I nekrologen over Walter Cronkite hadde avisa trykket syv feil: Martin Luther King ble beskutt feil dato, det var feil dato for Armstrongs første skritt på månen, Cronkite dekket ikke D-dag fra stranda, han satt i et fly. Noen seertall fra 1967 ble feil, en journalist hadde ikke jobbet med Cronkite i perioden før 1962, en satellitt ble omtalt som Telestar i stedet for Telstar og navnet på et pressebyrå ble gjengitt feil. Det ble en ganske så lang rettelse, og sikkert en flau dag for journalisten Alessandra Stanley.

For en norsk journalist var reaksjonen på medienettsider nesten skremmende. Man diskuterte på alvor om ikke Alessandra Stanley burde få sparken øyeblikkelig. Så mange feil var utilgivelig for en journalist ble det hevdet. For norske journalistøyne var det jo ikke veldig alvorlige feil, dette var nærmest pirk, var det ikke?

Men ikke for ei avis som New York Times. Der skal de fakta som kommer på trykk skal være korrekte. Avisas «Public editor» Clark Hoyt tok tak i saken som lesernes representant. Og i svært en lang artikkel med flere detaljer enn de fleste skulle trenge går han til bunns i materien. Her spares ingen, og alle nevnes med navn. Vi får vite at Allessandra Stanley har hatt mange faktafeil tidligere, vi får vite hvem som var på jobb i de fem redaksjonelle leddene artikkelen gikk gjennom før den kom på trykk, og hvilke feil hver av dem ikke så. Kulturredaktøren blir sitert på at dette var en katastrofe på linje med en bilkollisjon. Artikkelen var ikke illustrert med et bilde av de involverte i sekk og aske, men det var omtrent alt som manglet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det virker som en overreaksjon. Men samtidig er det slik New York Times beholder sitt ry som verdens kanskje beste avis. Den offentlige uthengingen i rettelsesspalten gjør at journalistene leser sine artikler ekstra godt. Og avisa tar seg fortsatt råd til å ha mange redaksjonssekretær og deskansatte til å luke ut de feil journalisten selv ikke ser. Det betyr ikke at alt er perfekt: Det er harde, påviselige fakta som rettes, tolkningene av fakta er vanskeligere å få rettet. Og selv det systemet lot en bløffmaker som Jayson Blair dikte opp reportasjer i lang tid. Et humornettsted som The Onion oppnår ofte stor humoristisk effekt ved å kombinere New York Times svært seriøse stil med absurde banaliteter.

I Norge er det ikke til å komme fra at vi har helt annen toleranse for feil, særlig når vi begår dem selv. Vi har alle våre svakheter. Selv har jeg en farlig evne til å vri på navn. I Tyskland oppdaget jeg at noen aviser har en egen tradisjon: De har ikke rettelsesspalte, men en gang i året bekjenner journalistene personlig sine feil til leserne. Det er noe befriende ved slikt. Jeg har blandet sammen en pianist og en fotballpamp siden begge het Siem. Jeg har en gang prestert å skrive navnet på selveste Olav H. Hauge konsekvent feil, tvers gjennom en anmeldelse. Når hjernen er alene gjør den de underligste ting. I tillegg har jeg dokumentert at jeg neppe er helt stø på forskjellen mellom logaritmer og algoritmer. En årvåken desk har reddet meg fra andre like pinlige tabber. De fleste journalister har liknende historier. Mange av oss har det med å grøsse på ryggen når vi forteller dem.