BJARNE MELGAARD: Hvordan skal DNB gå i takt med kunstneren Melgaard, inn hans univers av seriemordere, selvmord, selvskading, sadomasochisme, snuff, krig, voldtekt, massakrer, narkotika og kvelningssex? spør kommentator Kjetil Rolness.  Foto: Johannes Worsøe Berg
BJARNE MELGAARD: Hvordan skal DNB gå i takt med kunstneren Melgaard, inn hans univers av seriemordere, selvmord, selvskading, sadomasochisme, snuff, krig, voldtekt, massakrer, narkotika og kvelningssex? spør kommentator Kjetil Rolness. Foto: Johannes Worsøe BergVis mer

Pervers utsmykking av kapital

Big Corporate Slut Hungry For High Risk Art Sex. Og Bjarne Melgaard ler hele veien til DNB.

SLIK ENHVER RIKING med respekt for eget omdømme må investere i kunst, må ethvert større foretak holde seg med en kunstsamling. Det hører til nåtidens branding eller corporate identity, særlig for finans- og teknologibedrifter som trenger en høyere himmel over pengestrømmer og bredbånd.

Kunst på bedriftsveggen signaliserer «nyskaping» og «kreativitet» og har visstnok sterkt stimulerende virkning på ansatte, kunder og publikum. Men det skal være moderne kunst, fremadstormende kunstnere og museumskvalitet. Telenor, med sine 700 kunstverker, kaller sitt hovedkvarter på Fornebu for en «opplevelse» - det er «nesten som å besøke et galleri for internasjonal samtidskunst».

DA HOLDER DET IKKE for Norges største finanskonsern å henge opp skutebilder i gullramme, gitt til den lokale banksjef som pant på misligholdt lån. Når DNB skal utsmykke sitt nye hovedkontor i Bjørvika - 80 000 kvadrat fordelt på tre bygninger, går oppdraget til Bjarne Melgaard — sjokkunstneren, provokatøren, ekstremisten.

Enkelte Melgaard-verker finnes allerede i samlingen til Statoil og Nordea, men hør på denne bestillingen: 27 — tjuesju — malerier, en tre meter høy skulptur til lobbyen, en animasjonsvideo og - design av DNBs internasjonale kredittkort. Om Melgaard også skal utforme kaffekruset til konsernsjef Rune Bjerke, er uvisst, men vi snakker om det mest omfattende kunstneriske enmannsprosjekt i offentlig rom siden Vigelandsparken.

DET ER OGSÅ den mest oppsiktvekkende av alle DNBs fusjoner hittil. Konsernet ser seg selv i et symbolsk tospann med en kunstner som ikke bare en Norges «fremste og mest internasjonale», men også den mest beryktede. Melgaard er «et uttrykk for bankens nye identitet», sier informasjonsdirektøren til Dagens Næringsliv. Konserndirektør Liv Fiksdal supplerer: «Vi ønsker å framstå som en fremtidsrettet og modig bank som tør å overraske. Vi skal gå i takt med Melgaard.»

DET LYDER SOM Chamberlains «Piece In Our Time». Melgaard går ikke i takt med noen. Heller ikke samarbeidspartnere, skal vi tro ryktene. Men uansett hvilken kunstner DNB allierer seg med, vil bare tanken på kunst og kapital gående hånd i hånd, få enhver god norsk idealist til å grøsse.

KUNSTEN SKAL være «ren», hevet over profittmotiver og skitne operasjoner. Vi har hatt debatt om Statoil-stipendet til musikere. Artister som Kråkesølv boikotter nominasjon i protest mot oljesand og oljeutvinning i nord. Også billedkunstnere har sagt nei til Statoils årlige kunstpris. Etter en debatt om prisen på Kunstnernes Hus nylig, skrev kunstkritikk.no om kunstfeltets problematiske forhold til penger fra næringslivet: «Man kommer seg ikke noen vei som kunstner om man blir stemplet som sellout».

Men hva er reaksjonen på at Melgaard, ifølge gammel kunstmoral, har solgt sjela si til DNB? «En fantastisk god nyhet!» sier Bo Krister Wallström, seniorrådgiver hos KORO (Kunst i offentlig rom). «Helt fantastisk,» sier Morten Zondag hos kunsthandler Kaare Berntsen. Endelig får kunsten til en god og viktig norsk kunstner stor plass i et offentlig bygg. Det er samme jubel som da Snøhetta vant operakonkurransen. Patriotisme på kunstfaglig grunn. Vår alles Bjarne skal få boltre seg i «hele Norges bank». Nyheten kom for en uke siden. Det har ikke vært én kritisk røst.

KANSKJE INNSER MAN at DNB/Melgaard-fusjonen synliggjør de økonomiske betingelsene for kunstproduksjon, før som nå. Kirke og hoff er historie, staten har ikke råd. Dagens kunstelite lever på finanseliten — rikingene, selskapene, stiftelsene. Melgaard hadde allerede som ung kunstner en privat mesen og poserte i designerdress for å gi inntrykk av å selge mye. I dag er han selv kunstkapitalist og arbeidsgiver med stort studio og mange ansatte på rådyre Manhattan. Han trenger verken pengene eller aksepten. So what?s in it for Bjarne?

PERVERSITETEN, antakeligvis. Ledestjernen for alt han gjør. Melgaard har en pervers glede av å alliere seg med storkapitalen i sin mest etablerte form, om ikke annet for å ergre den statsstøttede kunstmiddelklassen her hjemme. DNB + Bjarne Melgaard = så klamt at det er kult! Tipper han gleder seg mest til å tegne kredittkortene.

BJARNE ER ingen hore. Men hva med DNB? Konsernet vil assosieres med en stor kunstner, en sexy, edgy kunstner, men må lukke øynene for det forstyrrende og smertefulle ved kunsten. Hvordan skal de ellers gå i takt med Melgaard, inn hans univers av seriemordere, selvmord, selvskading, sadomasochisme, snuff, krig, voldtekt, massakrer, narkotika og kvelningssex? Der samleiescener har påskrifter som «Mature man screwing a immature boy» og «Black fag hungry for white dick»?

DNB ER opptatt av omdømme, men Melgaard har et rykte. Utstillingsforbud i Tyskland på grunn av voldforherligelse, politianmeldelser for pedofili, beskyldninger om barnepornografi. Selv sier Melgaard at kunsteren ikke har etisk ansvar og at kunst skal ubehage. Han har også uttalt at rasisme er seksuell misunnelse og at homoseksuelle bør bruke vold mot sine heteroseksuelle undertrykkere.

 SETT DENNE DOSEN opp mot DNBs offisielle verdier: å være hjelpsom, vennlig, ansvarlig, imøtekommende, kommunisere enkelt og tydelig, behandle alle med respekt. Kontrasten er i beste fall harry, i verste fall en hån mot bankens kunder, investorer og långivere. Ikke minst i finanskrisetider, der det aldri har vært viktigere å inngi tillit og vise soliditet. DNB strøk nylig i Norges Banks såkalte stresstest. Skal besøkende utsettes for lignende prøvelser i lobbyen?

MEN OGSÅ HER råder en pervers logikk. Dagens finansmarked handler om spekulasjon. Spekulasjon i muligheter, opsjon på opsjon, bilder av fremgang, tro på gevinst. En tegnøkonomi frikoblet fra reele varer, reel produksjon. I kynismens klare lys kan vi derfor se DNB/Melgaard-fusjonen som en nyttig, betimelig avdekking av to ubehagelige sannheter: kunstens avhengighet av kapitalen, og kapitalens avhengighet av kunstige størrelser.

EN MELGAARD-UTSTILLING setter også parantes rundt virkeligheten. Fine fruer smiler over hvitvinsglasset ved siden av avhugde hoder, kåte bikkjer og kukmonstre. «Bjarne Melgaard gjør meg redd,» sier en av New Yorks hotteste gallerister. Han elsker Melgaard. Ubehaget er ikke verre enn foran en skrekkfilm, og Bjarne plager ingen på ordentlig: «Lite eller ingenting er tabu for vår lørdagsgjest, selv om han ifølge mora er verdens snilleste gutt.» Sa nyhetsankeret på Dagsrevyen. Mora, en tekkelig eldre dame, kvitret stolt: «Det er ikke rart han blir kalt Munch nummer to! Hahaha.»

Det må være den herligste ironien i DNBs Melgaard-satsing: Den nye Munch får museum i Bjørvika. Den gamle må vente på ubestemt tid.