Perverst bra seriekunst

Hvis bøker hadde fått terningkast, er dette en sekser.

TEGNESERIE: Jeg har aldri vært så spent eller venta så intenst på en tegneserie som på «Uflaks». Ikke engang da jeg som sneip labba fire kilometer hver tirsdag for å kjøpe det nyeste nummeret av Tempo for å sjekke hvordan det gikk med Allan Falk.

Men nå er ventetida over folkens, og jeg må be om absolutt stillhet.

Det er ikke lenger Tempo som er Europas beste tegneserie, nå er det «Uflaks» som er the bees knees og æren tilfaller selvfølgelig opphavsmannen, kongen av norsk litteraturs underverden, Christopher Nielsen.

Hvit jul

Uflaks inneholder tre nye framifrå forfattet og fortryllende fortellinger. De tre tiltalte er:

«Hold Brillan og våre nye landsmenn», «Narver Love» og tittelfortellingen «Uflaks». I tillegg får vi en fet bonus i form av verdens kjipeste julefortelling, To trøtte typer drømmer om en hvit jul -   og attpåtil en kronologisk framstilling av livsløpet til Gutta fra Calcutta, Odd & Geir og vår alles favoritt trønderberserk Julius AKA Hold Brillan. Kan man be om mer?

Med «Uflaks» beviser Christopher Nielsen nok en gang at norsk seriekunst er langt mer enn tålelig bra tegna treruters feelgood-humor av Doktor Dyregod-varianten.

Egen frekvens

Nielsen har konstant utfordret seg selv og utviklet og rendyrket både strek og fortelling i en kontinuerlig prosess uten noen gang å bli pretensiøs. Han sender på en helt egen frekvens, men hans register er bredere enn noen gang.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I en sekvens fra en rulletrapp kan man ane klangen av ordløse romaner slik de i sin tid ble perfeksjonert av mesteren i faget, Franz Masereel. Nielsens form matcher innholdet perfekt, hans kunst gjør sterkt inntrykk. De framkaller samme reaksjon av paranoia som en tollers plasthanskehånd.

Replikkene sparker på plass et sterkt visuelt inntrykk, i tillegg til den helt avgjørende identitetsbyggende funksjonen de har. Huk tak i en eventyrprinsesse og tving henne til å lese et par av stikkpilleskarpe replikkene for deg mens du lukker øya og jeg lover at figurene står som tente lys for ditt indre mens hue ditt sier pling og plong.

Trætte mænd

Disse replikkene er det nemlig ingen norsk samtidsdramatiker som gjør ham etter, de sitter som nyco i hjemmebrent og hans empati med trætte mænd og quinder gir teksten skrell, og får skallen til å dirre på en måte denne leseren ikke har kjent maken til siden han parkerte huet inni den ene høyttaleren på Waterfront og lapsa der under en av Babij Jars legendariske Oslo-konserter på åttitallet.

I Hold Brillan-storyen drar Julius og kompani til Oslo på cupfinale, og stopper i Trondheim for å besøke søstera til Julius som har giftet seg med pakistanske Afzal. Jeg skal ikke røpe handlingen, bare ymte frampå om at aldri har fordommer av alle slag blitt fillerista på samme måte i noen tegneserie jeg har lest. «Narver Love» er balladen om Lise og Ronny, ikke av den bittersøte episk-lyriske sorten, men mer av den malurtføkka Linderud-varianten. Nielsen nagler ikke bare en subkultur, men også en mentalitet med forgreininger tilbake til steinalderen. Og tegningene står som Jim Lea til Noddy Holder, bassist og vokalist i et av narvernes favorittband, Slade.

Gassen i bånn

Også har vi selveste rosinen i frikerpølsa da; tittelfortellingen «Uflaks». En avsindig historie om Odd & Geir og hva som skjer mens Odd soner og Geir hooker opp med Patton, en mann med nese for spenn hvis depraverte entreprenørvilje ikke kjenner noen amoralske grenser.

Nielsen tråkker pedalen i bånn, og gjennom virtuose ruter dirigerer han fram et nihilistisk undergangsepos, en mesterlig og svarthumoristisk skildring av kynisme og tvilsom bruk av våtrom -   ekstatisk fri for politisk korrekthet.

Aldri før har jeg lest en tegneserie mens nervøse latterhikst sloss om plassen med brekningsfornemmelsene i en stadig trangere og mer sammensnørt hals.

Livet består av valg og nødvendighet, og i «Uflaks» reduserer Nielsen begge deler nådeløst til null. Det finnes ingen romantisering her, selv om man kan, om man er i prettohumør, trekke linjer til for eksempel Thomas De Quincey og hans «En opiumeters bekjennelser». Men i «Uflaks» framstår den avhengige misbrukeren de facto som det ensomste mennesket i verden.

Fra åstedet

Som andre store forfattere finner ikke Christopher Nielsen på historier, han forsøker å finne sannheten.

Men han prøver ikke å belære oss. Gode kunstnere snakker om det som opptar han eller henne, og vi konsumenter og parasitter tar til oss det vi vil -   eller kan.

Og mens sannheten er umiddelbar, er umiddelbarheten og nærheten i Nielsens serier voldsom. Han rapporterer direkte fra åstedet -   ikke ulikt den legendariske New York-fotografen Artur Fellig, bedre kjent som Weegee.

Den eneste litterære referansen jeg kan komme på som duger, er Amerikas kanskje største etterkrigsprosaist, mannen med én lunge og et enestående blikk for outsidere og livet levd i marginalen; Hubert Selby Jr. Liv, død og det menneskelige drama kan oppsummere det nielsenske univers.

Intet mindre, intet mer.

Og bare så det er klart: Ikke noe sted på hele denna skakkjørte planeten lages det tegneserier som de Christopher Nielsens nedfeller i tusj. La oss derfor ta godt vare på ham.

Og så begynner den forbanna ventinga igjen.