Perverst og berikende

REALITY-TV: Det er på tide å anerkjenne hvilken berikelse reality-sjangeren har vært for mediekulturen.

Drittsekk-TV, Søppel-TV!, «den systematiserte dyrking av uvesentlighet», «det nedrigste av alt det nedrige som gjennom alle tider er produsert for å vises på tv»! Fordømmelser av denne typen har haglet over reality-sjangeren fra mediekommentatorer helt siden sjangeren dukket opp på norske tv-skjermer for vel åtte år siden. Til tross for at enkelte av disse «mediekritikerne» - de fleste av dem middelaldrende menn - tilstadighet har spådd reality-sjangerens død, er virkeligheten den stikk motsatte: Ingen annen programform blir i dag markedsført like massivt av tv-produsenter og kringkastere; ingen annen tv-sjanger blir så entusiastisk omfavnet av fjernsynsseere over hele verden som nettopp reality-TV. I Irak og Etiopia flokker folk seg til tv-skjermene for å se lokale versjoner av «Idol». I Brasil har «Big Brother» en seerandel på 80 prosent (!). I Midtøsten er realitykonseptet «Star Academy» («Idol» møter «Big Brother») så populært at presteskapet i Saudi-Arabia har sendt ut en fatwa mot serien. Det å lære arabiske og muslimske tv-seere opp i det grunnleggende demokratiske prinsippet at folket kan stemme på ulike kandidater, er i seg selv subversivt i land der det, for å si det forsiktig, er underskudd på slike tradisjoner. Noe som har fått kommentatorer i regionen til halvt spøkefullt å utrope reality-TV til det hemmelige våpenet i kampen mot terror. I Afrika ble en panafrikansk versjon av «Big Brother» i 2003 utropt til «den største begivenhet siden løslatelsen av Nelson Mandela». Mandela selv var så begeistret at han ba om å få å møte den 24 år gamle kvinnelige vinneren fra Zambia, og forsøkte, ifølge ryktene, i samme slengen å koble henne med et av sine barnebarn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I POPULÆRKULTURELL innflytelse kan reality-sjangeren sannsynligvis bare sammenliknes med to andre, tilsvarende kontroversielle og like globale, fenomener: rapmusikk og dataspill. Rapen har for lengst overtatt rockens rolle som pop- og ungdomskulturell premissleverandør, mens dataspill er i ferd med å bli for det 21. århundre, det Hollywood-filmen var for det 20. århundre. Reality-sjangeren hører hjemme i dette selskapet fordi den har stått for en sensasjonell fornying av et medium som primært har vært kjennetegnet av å reprodusere seg selv. Før reality-tv var underholdning på tv synonymt med dramaserier, talkshows, og gameshows i forskjellige varianter. Alt sammen formater med røtter tilbake til fjernsynets barndom på 1950-tallet. I løpet av siste halvdel av 1990-tallet ble imidlertid de gamle sjangrene sprengt i stykker, og rekonstruert i overraskende nye hybridformater som «Ekspedisjon: Robinson» og «Big Brother». «Robinson» og «Big Brother» er reality-sjangerens ur-formater, og de er begge genuine vannskiller i fjernsynshistorien. Alt som har fulgt siden er kopier, tilpasninger eller reindyrkinger av elementer som var på plass i disse to konseptene allerede fra starten. «Robinson» lærte verden hvordan det var mulig å skape besettende drama, ved å plassere vanlige mennesker i en iscenesatt virkelighet, og la et sosialt maktspill utspille seg mellom dem. «Big Brother» viste oss hvordan man kunne kombinere et fjernsynsformat med nye medier som Internett, mobiltelefon og digital-TV, og gi tv-seerne makt til å bestemme utfallet av et realitydrama.

HVORFOR HAR reality-sjangeren utviklet seg til et popkulturelt fenomen av slike proporsjoner? En viktig forklaring er at dette er en uhyre fleksibel sjanger som passer den nye digitale fjernsynsvirkeligheten som hånd i hanske. De største reality-formatene er i dag globale merkevarer, som leverer sikre seertall, og utallige muligheter for biinntekter via SMS og andre digitale tilleggstjenester. Men like viktig er det at vi i de beste reality-showene finner en friskhet og uforutsigelighet som tradisjonelle komedier og dramaserier i dag mangler. Når et reality-format virkelig fungerer, dras vi inn i omhyggelig iscenesatte virkeligheter, fulle av utfordringer og overraskelser, og - aller viktigst! - uforutsigelige, virkelige mennesker. Deltakerne har trådt frivillig inn i den iscenesatte virkeligheten, men fra det øyeblikket «døra smeller igjen bak dem», har de reelt sett ingen andre valg enn å måtte forholde seg til sine omgivelser, på godt og vondt. Gleden med å se reality-TV handler nettopp om å observere hvordan vanlige mennesker klarer seg i et komplekst sosialt spill der reglene er oppe til kontinuerlig revisjon.

DETTE HAR også avgjørende konsekvenser for oss som tv-seere. Det å se reality-tv handler - i motsetning til å se drama, der poenget er å la seg forføre av en fortelling - om å projisere seg selv inn i et pågående sosialt spill. Som reality-smarte tv-seere vet vi selvfølgelig godt at den «virkeligheten» vi presenteres for er oppkonstruert, og at deltakerne - til tross for at de ofte insisterer på å «bare være seg selv» - i høyeste grad også leverer en «performance» for kameraene. Dette er ikke en svakhet ved sjangeren, slik enkelte har hevdet, men en styrke. Spenningen mellom virkelighet og iscenesettelse skaper en ny tv-seer, som jakter etter det autentiske selvet bak deltakernes sosiale rolle- og maskespill. Eller sagt annerledes: Som reality-seere er vi kontinuerlig på utkikk etter subtile tegn i tonefall, kroppsholdning og ansiktsuttrykk, som kan avsløre noe om deltakernes egentlige følelser. Reality-sjangerens «money shot» er i tråd med dette nærbilder av deltakernes ansikter i de avgjørende øyeblikkene, når de sosiale maskene bryter sammen under det sosiale presset; i sinne, skuffelse, forskrekkelse, eller glede. Reality-TV er aldri mer virkelig enn når deltakerne mister kontrollen over sin egen selvfremstilling. Det vi i opplever i disse øyeblikkene er noe som var svært uvanlig på fjernsyn før reality-sjangerens gjennombrudd: En framvisning av rå følelser skrevet i et virkelig menneskes ansikt. Kall det gjerne spekulativt, kanskje til og med perverst, men ikke prøv å innbille noen at dette ikke også er intenst og hypnotiserende TV, som det ofte er umulig å vende blikket vekk fra.