Pessimistisk midtlivskrise

Godt skuespill, pene bilder, dørgende kjedelig.

FILM: En politietterforsker som snakker løst om relativitetsteorien, en renholdsarbeider som henviser til Kafka, en prostituert som klager over folks mangel på ærlighet - «Breaking and Entering» er mange ting, men mest av alt er den for påtatt «korrekt». Jeg sier absolutt ikke at en politietterforsker ikke kan ha studert fysikk, at en renholdsarbeider ikke kan ha fordypet seg i tsjekkisk litteratur og at en prostituert ikke kan være skuffet over grunnheten som rår i samfunnet, men summerer man opp føles detaljene fryktelig konstruert - iallfall i film der karakterene og dialogene fra før av er polert.

Jude Law spiller den urbane arkitekten Will, som nylig har åpnet kontor i King\'s Cross i London - en litt sliten del av metropolen. Arkitektkontoret plages av gjentatte innbrudd. Will plages av et samboerskap med kommunikasjonsproblemer. Og innbruddstyven plages av at han vokser opp uten far, og som innvandrer i en vestlig storby. Skjebnene vikles inn i hverandre, og Will erfarer en slags midtlivskrise.

Som publikum plages man mest av at «Breaking and Entering» er dørgende kjedelig. Anthony Minghella («The Talented Mr. Ripley», «Den engelske pasienten») viser nok en gang at han godt skuespillertekke, og spesielt Robin Wright Penn spiller utsøkt i rollen som Wills samboer. Men samtidig er ikke godt skuespill nok. Det drøyer over en time før noe virkelig skjer i filmen. Før det har regissøren vært mest opptatt av å introdusere oss for karakterene, finpusse «smart» dialog og å stille «essensielle» spørsmål. Når vendingen endelig kommer, med filmens beste scene, makter ikke Minghella å skru opp tempo eller spenning. I stedet drukner avslutningen i helheten.

Minghella har forsøkt å lage en kløktig film, som i likhet med fjorårets Oscar-vinner «Crash» handler om mennesker fra forskjellige samfunnslag, som plutselig blir involvert i hverandres liv. Men dessverre har den endt som en relativt rett fram, pessimistisk film om samlivsproblemer.