Pessoas forunderlige verden

Den portugisiske dikteren Fernando Pessoa (1888- 1935) er en av de merkeligste dikterskjebner i Europa i dette århundret. Da denne lett alkoholiserte kontoristen døde av skrumplever i Lisboa 47 år gammel, var han kjent og beundret bare blant en liten skare tilhengere i den portugisiske hovedstaden.

Bortsett fra diktsamlingen «Mensagem» fra 1934, som ble tildelt Antero de Quental-prisen som den beste diktsamlingen med nasjonalistisk tendens, hadde han ikke utgitt noe annet enn spredte dikt.

Få visste at han hadde skrevet og utgitt tekster under ulike psevdonymer, og nesten ingen var klar over at han etterlot seg en amerikakoffert med over 27000 upubliserte saker, for det meste dikt, noe under eget navn, det meste i pennen på fingerte dikternavn som Alberto Caiero, Ricardo Reis, Alvaro Campos, Bernardo Soares og andre.

Eminent

Etter hvert skulle diktene bli utgitt, og Pessoas innflytelse og betydning begynte å vokse. En av tekstene, «O Livro do Desassossego», skrevet i perioden 1912- 17 og 1929- 34, er en prosabok. En roman i dagboksform, lagt i pennen på Bernardo Soares, en regnskapsassistent som arbeider daglig på et kontor i Rua Douradores i bydelen Baixa i Lisboa, der Pessoa selv virket.

Nå er dette hovedverket i europeisk litteratur utgitt på norsk med et vakkert typografisk utstyr og i en krystallklar og nyanserik oversettelse av Christian Rugstad. Det er en eminent språklig gjenskapingsevne som Rugstad her viser, og han tar vare på følsomheten, poesien, vemodet og bølgeslagene i Pessoas lyriske prosa.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I dagboka filosoferer den litt triste og såre Soares over litteratur og filosofi, over mennesker han møter, over været, naturen, himmelen. Bokholderen med den tunge regnskapsboka foran seg på pulten i et mørkt rom nær Lisboas pulserende havn oppløser seg selv i selvanalysen, han opplever seg som pregløs og usynlig.

«Jeg er ingen»

En dag skriver han: «Jeg er utkanten av en by som ikke finnes, den uklare kommentaren til en bok som ikke er skrevet. Jeg er ingen, ingen. Jeg kan ikke føle. Jeg kan ikke tenke, jeg kan ikke elske. Jeg er en figur i en roman som venter på å bli skrevet, allerede i oppløsning før jeg er blitt til, og jeg svever omkring, blant drømmene til en som ennå ikke har maktet å formulere meg.»

Soares syns nok at det å være bokholderassistent i Lisboa by er et steg «ned fra alle drømmers høye majestet». Men kontrasten mellom drøm og dikt knuser ham ikke, den setter ham tvert imot fri. Ironien i situasjonen går inn i hans eget blod. Latteren blir et signalhorn som han blåser til hilsen og skaper om, og som han sier, «til en morgendemring inne i meg selv».

Reiseguide

«Uroens bok» burde følge enhver reisende som besøker Lisboa, og ledsage ham når han sitter på Pessoas brune og funksjonalistisk spennende stamkafé«A Brasileira» oppe i bydelen Chiado, eller når han vandrer nede i Baixa og besøker melkebutikkene og kafeene, og lytter til fiskeselgerskene i Rua da Prata, Rua dos Fanquieros, Rua do Arsenal og Rua da Alfbndega som alle er navngitt i denne boka, og som er skildret med en konkret stofflighet som også gjør dagboka til levende reportasje.

Selvfølgelig beskriver den først og fremst en indre reise, men Soares, alias Pessoa, unnlater heller ikke å nevne krydderhandleren mellom gatene Assumpcco og Victoria, kvartalets Cæsar, beundret og tilbedt av kvinner, en av de mange konkrete skikkelser i det brokete bybildet. For Pessoa iakttar skarpt hverdagens ytre flimmer, som nøye korresponderer med hans indre følelse av tomhet og oppløsning.

Ophelia!

På det tidspunkt Pessoa begynte på «Uroens bok», var han 24 år gammel. Han diskuterte kubisme, futurisme og Apollinaire med unge kunstnere og forfattere på kafeene i Chiado, og skrev artikler i tidskriftet «A Agua» om den nye portugisiske filosofien.

I bunnen av «Uroens bok» aner leseren en sår og uvåget kjærlighet, og selv om en skal være forsiktig med biografiske paralleller, kan man lese hans mange illusjonsløse ord om kjærlighetens umulighet som en kommentar til hans egen opplevelse i begynnelsen av 1920-årene da han forelsket seg i Ophelia Queiroz som en tid arbeidet i det samme firmaet som han.

Men Pessoa våget ikke å satse på ekteskap, barn, familie og en borgerlig tilværelse, ikke i 1920, og heller ikke ni år seinere, da han og Ophelia igjen møttes og glødet. Nå var han blitt alkoholisert og sjuskete, og vanskjøttet helsen sin. Men i brevene lyser ilden, og det er nå han på nytt begynner på sin «Uroens bok».

Drømmen og uroen ble likevel det som overskygget alt annet i Fernando Pessoas rike og eventyrlige verden.