PETER CHRISTEN ASBJØRNSEN var en mangfoldig mann - folkedikter på fritida, marinzoolog til daglig. Likevel ble 2012 et Egner-år. Fredrik Wandrup spør: Hvorfor?
PETER CHRISTEN ASBJØRNSEN var en mangfoldig mann - folkedikter på fritida, marinzoolog til daglig. Likevel ble 2012 et Egner-år. Fredrik Wandrup spør: Hvorfor?Vis mer

Peter C. Asbjørnsen introduserte både Darwin og Askeladden til landet

... og likevel var det Thorbjørn Egner som fikk jubileumsår?!?

KOMMENTAR: Dette er den siste dagen i det som kunne vært et Asbjørnsenår. Slik gikk det ikke. Heller ikke hans venn og kollega Jørgen Moe (1813—1882) blir beæret med noen nasjonal feiring i året som kommer. Men det er liten tvil om at disse to forfatterne har gjort en makeløs innsats for vår kulturtradisjon.

UTEN DEM HADDE vi neppe vært kjent med Askeladden, Veslefrikk, Tommeliten, Mumle Gåsegg, Tyrihans, prinsessa som ingen kunne målbinde og et vell av andre figurer fra vår hjemlige eventyrverden.

Men Asbjørnsen har sitt eget selskap med entusiaster som i løpet av året har feiret sin store helt. Frimerker med Asbjørnsen & Moe er publisert, og monumentet over Asbjørnsen på Sankthanshaugen er pusset opp. På fødselsdagen 15. januar åpnet en utstilling i Ibsenmuseet, der blant annet Asbjørnsens dører ble stilt ut.

Disse husdørene er meget spesielle. Det var så tett med bokhyller i hjemmet hans at kjente kunstnere malte verk direkte på dørene, for å pynte opp. Disse dørene har Asbjørnsenselskapet, som ble stiftet for fem år siden, klart å finne fram til.

SELSKAPET HAR OGSÅ utgitt årbøker med høy kvalitet. Den første inneholdt Asbjørnsens minner om en reise til Egypt i 1849—1850, med tegninger i farger av hans følgesvenn Hans Johan Fredrik Berg. Dernest kom fire eventyr av Asbjørnsen illustrert av den danske kunstneren Niels Wiwel.

Boka «Minner om Peter Christen Asbjørnsen» (2010) er en samling samtidige øyenvitneskildringer av Asbjørnsen, både hjemme i Rosenborggaten 2, der dørene sto, og ute på diverse utflukter. Boka rommer også brev til Mathilde Andersson, som var hans hemmelige samboer i over 30 år. I 2011 kom en «Asbjørnsen og Moes eventyr og sagn — en bibliografi» av Henning Østberg, et fabelaktig verk der 484 utgivelser er registrert med bokomslag gjengitt i farger.

TIL 200-ÅRSJUBILEET har selskapet utgitt boka «En dør til Asbjørnsen og hans verden», med Erik Henning Edvardsen som redaktør. For de fleste er Asbjørnsen kjent som eventyrsamler og frodig forteller i Ivo Caprinos dokkefilmer. Men han var en langt mer mangfoldig person enn som så.

Edvardsen gjør oppmerksom på at Asbjørnsen «i ettertid er blitt mer berømt for sin hobby, folkediktningen, enn for sine egentlige fagområder». Det er dette denne gjennomillustrerte boka tar sikte på å dokumentere til gagns. Som borger levde Asbjørnsen som det Edvardsen kaller et moderne menneske.

«Han manøvrerte samboerskap, kvinnebekjentskaper og beundrerinner etter artistisk skjønn», som han formulerer det.

Samtidig var han åpenbart et renessansemenneske, som stadig økte sine kunnskaper og gikk inn for å spre dem. Asbjørnsens innsats på eventyrfronten er grundig behandlet, både de folkelige historiene, som spente fra barnefortellinger og komiske historier til huldreeventyr, sagn (det var her Ibsen fant sin Peer Gynt) og erotiske fortellinger.

Da «Norske folkeeventyr » ble utgitt fra 1941, var det den første litterære boka i Norge som ikke ble skrevet på dansk. Asbjørnsen & Moes variant av norsk folkemål ble ikke bare en nasjonalromantisk inspirasjonskilde, men litterært sett frigjørende for norske diktere i tida som fulgte, blant andre Bjørnson. Erik Henning Edvardsen og Olav Solberg går grundig inn på hvordan dette språket og innrammingen av eventyrene ble til i utgangspunktet.

JUBILEUMSBOKA GÅR deretter tett inn på flere av de virkefeltene som vakte oppsikt og skapte røre i Asbjørnsens samtid. Særlig innen naturvitenskap gjorde han en solid innsats. Han var forstmann og brakte stadig nye ideer til torgs om hvordan skogbruk kunne drives mer rasjonelt, med utplanting av trær, felleteknikker, tiltak for å motvirke barkebiller og råte, og så videre.

PREKTIGE DØRER: I Asbjørnsens hjem
var tre dører dekorert av kjente norske
kunstnere. På denne døra har Hans Gude
malt «Skarvene fra Utrøst», Philip Barlag
«Aftenstemning i Nordmarken» og Ludvig
Skramstad «Plankekjørerne».
PREKTIGE DØRER: I Asbjørnsens hjem var tre dører dekorert av kjente norske kunstnere. På denne døra har Hans Gude malt «Skarvene fra Utrøst», Philip Barlag «Aftenstemning i Nordmarken» og Ludvig Skramstad «Plankekjørerne». Vis mer

Asbjørnsen var også svært opptatt av mat og utga i 1864 kokeboka «Fornuftigt Madstel», under pseudonymet Clemens Bonifacius. Her hadde han sterke meninger om hvordan kjøkkendrift kunne drives både mer hygienisk og næringsrikt. Han gikk blant annet ut mot den vanligste måten å koke grøt på, med forslag som utløste den såkalte «grøtstriden».

Asbjørnsen foreslo også bruk av naturressurser som ikke var vanlige. I andre utgave av kokeboka hadde han med flere oppskrifter på matretter lagd av sopp, som inntil da var blitt betraktet som uspiselig. En annen «kampsak» var kaffe, som han skrev om i pamfletten «Om Kaffeen » (1860), der han også gikk inn for kontroversielle måter å behandle produktet på for å få mest mulig oppkvikkende effekt.

ASBJØRNSEN VAR EN dreven marinzoolog og botaniker. Han undersøkte havbunnen flere steder i Norge og gjorde til dels oppsiktsvekkende funn. Hans virksomhet blir grundig skildret av Nils Chr. Stenseth og Thore Lie. De forteller om Asbjørnsens pionerartikkel «Darwins nye Skabningsslære», publisert i Budstikken i 1861.

Her røper han et moderne syn på utviklingslæren og introduserer faktisk Darwins teori om artenes opprinnelse for et norsk publikum.

Han var med andre ord svært tidlig ute, for tidlig til å vekke oppsikt i sin samtid, men med et tema som seinere har vært heftig debattert flere ganger opp gjennom norsk historie, helt fram til i dag. I det hele tatt, Asbjørnsen er en sentral person, en litterær banebryter med uoverskuelig innflytelse, noe man bare behøver å bla litt i eventyrbibliografien for å få oversikt over.

Det er derfor man spør seg hva som gjør at 2012 ble et Egner-år og ikke et Asbjørnsen år. Ikke et vondt ord om Thorbjørn Egner, men har dette i det hele tatt vært diskutert? I tilfelle hvor?

DET SISTE FINS DET et svar på. I 2007 tildelte Kultur- og kirkedepartementet Nasjonalbiblioteket ansvaret for holde oversikt over og arrangere markeringen av forfatter- og samfunnspersonligheter.

Resultatet er egne år for Wergeland, Hamsun og Bjørnson inntil 2010. Marianne Takle skriver i sin bok «Det nasjonale i Nasjonalbiblioteket» (2009): «Oppdraget går ut på å hente frem og feire nasjonens største helter, med hovedvekt på litterater. De nevnte forfatterne gir seg selv, men når det gjelder mindre sentrale skikkelser, vil Bibliotekets egne prioriteringer bli svært viktige

Som Takle skriver, har Nasjonalbiblioteket fått en fortolkerrolle. Thorbjørn Egner er kommet i svært godt selskap, takket være en beslutning tatt av direktør Vigdis Moe Skarstein i Nasjonalbiblioteket. Men Nasjonalbibliotekets hjemmesider forteller ingenting om prosessen. Fins det et utvalg der slike ting diskuteres? Fins det noe referat av debatten, eller noen begrunnelse for valget? Eventuelt argumentene for å hoppe bukk over Asbjørnsen & Moe, som Nasjonalbiblioteket begrenset seg til å feire med en utstilling med eventyrtegninger?

HJEMMESIDENE SIER heller ingen ting om hva vi kan vente i åra som kommer. Camilla Collett skal åpenbart ikke feires neste år. Men hva med 2014? Vil «hundreåringen» Alf Prøysen få et eget år i 2014, eller vil han drukne i det nasjonale bruset fra en eventuell feiring på annet hold av folk som Max Manus og Thor Heyerdahl?

I 2015 må man vurdere et år for Agnar Mykle, som i hvert fall har hatt betydning for norsk kultur, litteratur og nasjonal identitet. Eller kanskje Hans E. Kinck, som fyller 150? Er det på tide å hente ham ut av skyggen fra Knut Hamsun? I 2016 er det 150 år siden Sigbjørn Obstfelder ble født, og i 2018 200 år siden Vinje så dagens lys. Samme år er det hundre år siden både Hans Børli og André Bjerke ble født, men de blir vel små i forhold til Telemarks store sønn.

Det store dilemmaet får Nasjonalbiblioteket i 2020. Hele tre diktere er kvalifisert til å feires hele året til ende, men hvem skal man velge, Anne-Cath Vestly, Kjell Aukrust eller Jens Bjørneboe? Folket venter i spenning. Godt nytt år!

En av Asbjørnsens dører.
En av Asbjørnsens dører. Vis mer