Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Petersburgs mysterier

Bokåret 2002 starter med en litterær sensasjon. Den klassiske, russiske romanen «Petersburg» av Andrej Belyj fra 1913 er for første gang oversatt til norsk, en 550 siders sydende fortelling i en strålende oversettelse av Erik Egeberg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Er Leningrad en vakker by?» spør Jens Bjørneboe i et reisebrev fra 1963. Og han svarer selv:

«Hvis man med «vakker» mener blanklakkert, nyoppusset og glatt, da er den ikke det. Men hvis man mener noe helt annet med ordet, for eksempel «ansikt», «preg», individualitet, da er Leningrad med sin åpenhet, sin vidde, sin historie, sine bygninger, sin luftighet, sine plasser, broer, kanaler og sin grenseløse himmel en meget, meget vakker by. Den er slitt, gammel - og den har sin sjel intakt.»

Byen som tema

Siden Bjørneboe besøkte Leningrad, er byen igjen blitt hetende St. Petersburg, og den som vil vite mer om byen som ble grunnlagt av Peter den store i 1703, bør kaste seg over romanen «Petersburg» av Andrej Belyj, oversatt til et fortreffelig norsk over 530 sider av Erik Egeberg etter den første og lengste versjonen av boka, utgitt i tre bind 1913- 14 (forfatteren ga den selv ut i en kortere utgave i 1922).

Det er bare å slå fast at Solum Forlag har forsynt det norske bokmarkedet med en klassiker som på flere måter føyer seg inn i den litterære modernismen.

«Petersburg» er for eksempel utlagt som et forbilde for James Joyce da han skrev sin Dublin-visjon «Ulysses» (1922). Og begge disse romanene er eksempler på store fortellinger der selve bylandskapet vokser inn i teksten og blir en slags hovedperson: Kristiania hos Knut Hamsun, London hos Charles Dickens og Joseph Conrad, Paris hos Victor Hugo og Louis-Ferdinand Céline, Berlin hos Alfred Döblin og mange flere.

Gogols kappe

Petersburg er byen for sterke litterære myter. Her ble Fjodor Dostojevskij arrestert og dømt til døden. Herfra dro Aleksandr Pusjkin ut til sin fatale duell. Her skrev Gogol sine omstridte, satiriske, såkalte Petersburg-noveller om byråkrati, blant dem «Kappen», og som det blir sagt: Den moderne russiske litteraturen er viklet ut av Gogols kappe.

I Petersburg virket forfattere som Turgenjev og Lermontov . Her holdt futuristen Marinetti foredrag for poeter som allerede hadde skapt sin egen modernistiske visjon, Anna Akhmatova , Aleksandr Blok , Osip Mandelstam og Vladimir Majakovskij . Her samlet reporteren John Reed erfaringene til boka «Ti dager som rystet verden». Og her sto nobelprisvinneren Joseph Brodsk y for retten.

Ingen som har lest Dostojevskijs «Forbrytelse og straff» glemmer Petersburg-atmosfæren som omgir den desperate hovedpersonen Raskolnikov:

«Ute på gaten var det en fryktelig hete, luften var trykkende og det var stor trengsel av folk, over alt var det kalk, stillaser, murstein og murstøv, samt den særegne sommerstanken som er så velkjent for alle petersburgere som ikke har anledning til å leie seg sommerhus på landet - alt dette på en gang hadde en rystende og ubehagelig virkning på den unge mannens nerver, som allerede på forhånd var i ulage. Den uutholdelige stanken fra skjenkestuene, som i denne delen av byen er særlig tallrike, og alle de fulle folk han hvert øyeblikk støtte på - enda det var midt i arbeidstiden - gav dette dystre og frastøtende bildet dets fullendelse og den dystre koloritten dens endelige ferniss.»

Gatenes skygger

Andrej Belyj utvider på en måte Dostojevskijs perspektiv når han slipper sitt indre kamera løs på gatelivet:

«Petersburgs gater besitter en høyst uomtvistelig egenskap: de forvandler de forbipasserende til skygger av forbipasserende; skygger, derimot, forvandler Petersburgs gater til mennesker.»

Opprinnelig var Belyj poet. Både som teoretiker og utøver var han sin samtids mest utpregede symbolist. Men det er med «Petersburg» han har satt dypest spor. Boka inneholder et vell av mer eller mindre åpne referanser til tidligere diktere, men selve handlingen er relativt oversiktlig. Apollon Appolonivitsj Ableuchov er minister i den russiske administrasjonen anno 1905, mens hans sønn Nikolaj har tilknytning til en gruppe anarkister. Han blir overlatt en bombe i en sardinboks for å gjøre attentat mot sin far. Bomben går omsider av med et brak, uten at faren blir drept - men likevel med fatale følger.

Språklig briljans

Dette plotet er på ingen måte formulert som en thriller. Det spennende med «Petersburg» er forfatterens briljerende omgang med litterære stilarter og nivåer, hans kompositoriske kraft og hans eksplosive og rastløse språk. Vi står overfor en såkalt allvitende forfatterstemme som likevel ikke vet alt, en suggererende røst som springer fram og tilbake, i rykk og napp. Men som stadig pirrer oss til å lese videre, om spiritistiske seanser, konspiratoriske møter, selsomme dialoger, et dampende kaos av stemmer og skygger og detaljerte skildringer av bylandskapet - fra poetiske, eksakte, iblant parodisk høystemte syner av gater og hus til mindre fortellinger i lag på lag innenfor rammen av hovedhistorien.

Den russiske hovedstaden males på et enormt lerret til en malstrøm av gater, hus, kanaler, elveløp og øylandskap, innhyllet i tåke, regn og blekt solskinn, preget av kontrasten mellom en grandios arkitektur og tvilsomme gatestrøk, en by der «det er lettere å utholde ensomhet enn noe annet sted; fordi byen selv er ensom», som Joseph Brodsky uttrykker det i et essay.

Belyj på sin side besynger byen som et sted preget av et uvirkelig flimmer:

«Petersburg, Petersburg!

Som et tåkete bunnfall har du forfulgt også meg med din tankelek: du er en hårdhjertet plageånd; du er en urolig hildring; du kunne fortsette å overfalle meg i årevis; jeg løp omkring på dine grusomme prospekter, tok fart og fløy opp på jernbroen som begynner ved verdens ende og leder ut i det endeløse fjerne; på den andre siden av Neva, i det hinsidige, grønne land der over - reiste det seg hildringer av øyer og hus som smigret meg med det forfengelige håp at dette landet var virkelighet og ikke - en hylende endeløshet som jsg skyenes bleke røk inn i Petersburggatene.»

En svart, ironisk latter skjelver gjennom boka. Det er ingen tvil om at dette er et dystert verk, ei bok med apokalyptiske undertoner, for Petersburg vil ifølge teksten «gå nedenom»:

«I de dager vil alle folkeslagene på jorden bryte opp fra sine steder, det vil bli stor strid, en strid uten like i verden: gule horder av asiater vil forlate sine gamle bosteder og farve Europas sletter røde i hele oseaner av blod; det kommer, det kommer,» skriver Belyj, når han ser verden gjennom hodet til terroristen Aleksandr Ivanovitsj.

Verken byråkratene eller de revolusjonære har sympati hos dikteren, som synes å forutse hvordan de store, grå menneskemassene både i Russland og Petersburg står foran katastrofale omveltninger og store ulykker. Menneskeheten er truet - av hittil ukjente krefter. Var det noen som nevnte vår egen tid?

<B> RESPEKTERT: </B>Som så mange andre litterære genier fra det forrige århundrets Russland har det tatt tid for Andrej Belyj å komme skikkelig fram i lyset. I sin samtid var han en karismatisk foredragsholder og en fargerik figur i Petersburgs litterære miljøer. Da han døde, skrev Boris Pasternak sammen med to kolleger en respektfull nekrolog.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!