Petersens kompass

Har vi bruk for et moralsk kompass som ligger i bero når det er oss selv og våre allierte som begår urett?

UMIDDELBART

etter den forferdelige hendelsen i skolebygningen i Beslan, der over 300 mennesker deriblant halvparten barn ble drept, uttalte utenriksminister Jan Petersen (4.9.04) i Dagsnytt at ved slike hendelser måtte vi bruke vårt moralske kompass. Kompasset sto på fordømming, og få vil være uenig i dette. Alle handlinger der uskyldige mennesker blir drept må vi ta avstand fra. Likevel undrer jeg meg over når Petersens moralske kompass aktiviseres og når det settes i skapet. Finnes det ett moralsk kompass? Da tidligere utenriksminister i USA, Madeleine Allbright, kom med sin beryktede uttalelse om at de omtrent 500 000 barn som var døde i Irak som følge av FNs sanksjoner mot landet var «var en pris som var verdt å betale», hørte vi ingen Petersen som gikk ut i media med sitt moralske kompass. Barna hadde ingen skyld i landets politiske misère, men var likevel fremst blant ofrene. Nå skal vi legge til nye tall for barn som er drept i krigen mot Irak, en krig de verken har lodd eller del i og hvis grunnlag er avslørt som falskneri. Hvor mange barn som har dødd som følge av Irak-krigen, vet vi ikke. De telles ikke. Burde de ikke det? Hvordan staker vår regjering - statsminister, utenriksminister, forsvarsminister - ut kursen for vårt moralske kompass for de døde barna i Irak? Er «vårt» moralske kompass innstilt i forhold til hvem som er definert som fiende i en større krig, der vi er de gode som kjemper mot de onde? Et nøytralt moralsk kompass ville gi utslag når barn dør, uansett hvilken gruppe de tilhører, fordi krigen ikke er deres. Men slik virker ikke «vårt» moralske kompass. Det gir større utslag når noen barn dør, enn andre.

DEN HØYE

spedbarnsdødeligheten i det nordøstlige Brasil er et eksempel på det som Johan Galtung har kalt «den strukturelle vold». Denne udramatiske, nesten dagligdagse død som små barn utsettes for fordi de er født i bunnløs fattigdom, gir små utslag på de moralske kompass. Barna fødes av mødre som er blitt overbevist om at Nestlé serverer bedre melk enn den de selv kan produsere. Problemet er bare at Nestlés melk - i motsetning til egenprodusert morsmelk - ikke er gratis og mødrene ikke har pengene som skal til. Dermed tynner de ut melken med dårlig vann. Barnedødeligheten i dette området er rutine sier antropologen Schepher-Hughes i sin bok «Death without Weeping». Mødre uten krefter til å pleie sine svake barn, må «velge» å gi sin omsorg til de sterke barna. De som har best mulighet for å overleve. Shepher-Hughes beskriver hvordan fattigdom, langvarig sult og mangel på framtidshåp får konsekvenser for menneskers forhold til seg selv og omverdenen. I det nordøstlige Brasil er det apatien som beskrives. De svake dør, sier Schepher-Hughes, ofte uten stor sorg. Barna begraves i grunn jord, der de uansett ikke får ligge lenge. Gravplass er mangelvare for nye døde småbarn. Andre steder kan desperasjon over tilsvarende levekår gi seg ulike utslag, som kamp, opprør og terrorhandlinger.

STRUKTURELL

vold er ikke dramatisk. Den har som regel ingen klar adresse. Ingen konkrete gjerningsmenn, bare offer. Den samme aften som skolen i Beslan var hovedoppslag i Dagsrevyen, ble det opplyst - eller konstatert - at 50 000 barn nå var døde i Darfur. De er offer for den «usynlige hånd» som Adam Smith for over hundre år siden mente ville være løsning på de fleste problemer. Markedets hånd er nettopp usynlig, og det er heller ikke stor interesse for å stille spørsmål om skyldspørsmål blant vinnerne i den globale markedsøkonomi: den rike verdens handelsavtaler, lånebetingelser eller beskyttelse av eget jordbruk. Nei, da heller trekke fram forhold som gir dem selv skyld i egen misère; korrupsjon, stammekriger og religiøs fanatisme. Ingen personlig skyld kan utdeles for disse barnas død. Selv når det kan pekes ut en skyld, som i Nestlés tilfelle, vil det alltid være noen som heller bruker sitt moralske kompass til å kreve dokumentasjon utover det dokumenterbare, enn til å stille seg på de døde barnas side.

I motsetning til den strukturelle vold, som er markedsøkonomiens fremste middel, tilfredsstiller tsjetsjenernes kamp alle krav til vår moralske fordømming. Her er ingen grunn til å legge fingrene imellom. Media kan boltre seg i dramatikken, hendelsene og hvem som følte hva, når og hvor. Bilder av blodstenkte barnekropper er grufulle. Men det er også slående hvor tynne disse barna er. Burde kanskje Petersens moralske kompass ha et ørlite utsving på hva som er bakgrunn for disse grusomme hendelsene? Omfattes de 200 000 tusen døde mennesker, hvorav 42 000 barn, som i følge tsjetsjenere har vært offer i den russiske kamp de siste fem år, av det moralske kompasset? Det er pussig hvordan politiske ledere i den vestlige verden nå bruker moral som middel i konflikter med islamske innslag. Det tas for gitt at den vestlige moral er den overlegne målestokk. Når Bushs krig i Irak er blitt strippet for sin begrunnelse om masseødeleggelsesvåpen og tilknytning til al-Qaida, framstår krigen i løgnens lys, står det moralske kompasset stille. Ingen vet nå om det styret Irak vil få i framtiden er bedre enn Saddam. Tortur av irakiske fanger var ubeleilig, man skal vel heller ikke gjøre for mye ut av det? Det kvalifiserer til å bli nevnt i en lunsj med Bush, men så er det også gjort.

DET MORALSKE

kompasset er merkelig tilpasset den vestlige kamp mot islamsk trussel, men det framstår som allmenngyldig, nøytralt og hevet over alle politiske vurdering. Det er «vårt» og det er godt. Det skal ikke herske tvil om at mitt moralske kompass står i samme kurs som Petersens i spørsmålet om gisseldramaet i Beslan. Mitt problem er Petersens relativisering av verdens grusomheter overfor barn. Det er ikke alle barn som får del i hans berettigede harme. Har vi bruk for et moralsk kompass som bare peker mot «de andre», men ligger i bero når det er oss selv og våre allierte som begår urett?