Petrofilt kupp

Utenriksministeren lovet dialog om nordområdene, men ga så ordet til en forhenværende statoildirektør. Resultatet er en miljøfiendtlig monolog som hører fortida til.

NORDOMRÅDENE: Utenriksminister Jonas Gahr Støre gjorde braksuksess i sin tale på universitetet i Tromsø høsten 2005. Den såkalte Tromsøtalen var viet nordområdene i sin helhet, og Støre introduserte oss for det nye virkemiddelet i nordområdene, Barents 2020. Det viktigste momentet i talen var utenriksministerens invitasjon til den store samtalen om ansvar og muligheter i nord. Selve innholdet i Barents 2020 var noe ullent, men utenriksministerens glød og engasjement ble lagt merke til, og Barents 2020 ble stemplet som hans hjertebarn. Det tok nesten et år før noen forsøkte å forklare oss hva Barents 2020 egentlig er, det skjedde forrige fredag på en pressekonferanse som visstnok kom overraskende på mange og enhver. Arve Johnsen, overleverte sin rapport «Barents 2020 - Et virkemiddel for framtidsrettet nordområdepolitikk». Tenk at en person i egenskap av å være seg selv får overlevere sin egen rapport med brask og bram til utenriksministeren på en pressekonferanse. Lokaldemokratiet når stadig nye høyder i Norge.

RAPPORTEN BARENTS 2020 dreier seg om olje, olje, olje og litt gass. I Støres bestillingsverk strør Johnsen rundt seg med noen honnørord om miljø, men innholdet er magert. Barents 2020 følger en logikk der det er om å gjøre å gi full gass for å drive petroleumsaktivitet i sårbare områder på russisk side av Barentshavet. Vi lurer på hvilken ryggdekning det er for en slik holdning i regjeringen, som tross alt har vedtatt en forvaltningsplan som skal skjerme de mest sårbare og verdifulle delene av havområdene i nord? Iskanten er visst ingen hindring når den ligger på den russiske siden av grensa. De er visst mer hardføre, de russiske artene av fisk og marine pattedyr. I rapporten lanserer Johnsen ideen om å opprette en Pomorsone i grenseområdet mellom Norge og Russland, der helt egne regler og jurisdiksjoner skal gjelde. Han ser for seg en tiltakssone med spesielle statssubsidier fra begge sider. Ikke bare er dette en gammeldags idé, det kan også virke som om Johnsen ikke er helt oppdatert på dagens politiske situasjon i Russland. Vi har en klar formening om hva den nå re-etablerte «maktens vertikal» (les Putin) i Russland synes om kart som tilslører landets yttergrenser. Det russiske militæret rår over hele den foreslåtte Pomorsonen, ingen steder i verden har så stor tetthet av kjernefysiske våpen. Dette er verdens mest militariserte område og det russiske sikkerhetspolitiet har overtatt grensekontrollen i området. Vil det tillates «norsk innblanding» i disse strategisk viktige områdene? Videre kan vi jo si at lignende har vært forsøkt før. Murmanskområdet søkte faktisk om å få bli en såkalt «free economic zone» på slutten av 1990-tallet, Moskva avviste denne søknaden blankt.

VIDERE LURER vi på hva denne Pomorsonen egentlig skal innebære? Dersom dette er en søknad om ilandføring av gass fra Shtokman, så planlegger altså russerne ilandføring av gassen mye nærmere Murmansk enn Johnsens Pomorsone. I disse dager arrangeres det høringer om den planlagte gassrørledningen ned til St.Petersburg, men russerne er kanskje ikke så oppdaterte på forslaget om Pomorsonen de heller?Rapporten undergraver også Regjeringens Soria Moria erklæring, hvor regjeringen vektlegger viktigheten av å fortsette opprydningen i de atomforurensede områdene nær norskegrensa. Johnsens rapport foreslår å hente penger til Barents 2020 fra den norske planen om atomopprydding i nordområdene. Rapporten uttaler at man må dreie fokus fra fortidas problemer til framtidas utfordringer og muligheter . Vi vil påstå at gårsdagens atomproblemer er dagens og morgendagens problem. Uran har en halveringstid på 4,5 milliarder år. Atomavfallet i området må tas vare på i hundrevis, antagelig tusenvis av år fremover. Til sammenligning viser russiske optimistiske tall at det er olje i 140 år til. I et slikt perspektiv er det petroleumsvirksomhet som fort blir fortidas problem.

I BARENTSHAVET og på land nær norskegrensa er det dumpet både atomreaktorer og det som verre er. Like i utkanten av den flotte Pomorsonen ligger en av verdens verste atomavfallsplasser, hvor Norge er med og rydder opp. I løpet av de neste årene vil Russland ta viktige avgjørelser om permanent lagring av atomavfall i nordområdene. I Russisk politikk rår prinsippet om at de som betaler får ta avgjørelser. Dersom Norge nå trekker seg ut av atomsamarbeidet får vi heller ikke være med på å bestemme hva som skal skje med atomsøppel nær norskegrensa. Vi ønsker vel å være med på å ta avgjørelser i våre nærområder? En ulykke på nevnte atomavfallsplass vil få enorme følger for nordområdene, også de norske. Støre har uttalt mange ganger at økosystemer ikke kjenner landegrenser. Det gjør heller ikke atomforurensning, Støre. Det virker som om Barents 2020 i sin nåværende form er et forsøk på å undergrave den helhetlige tilnærmingen i regjeringens forvaltningsplan for Lofoten og Barentshavet. Riktignok nevner rapporten forvaltningsplanen, men Miljøverndepartementet, som har fått ledelsen for den helhetlige politikken til våre nordlige havområder, er fullstendig neglisjert. Det er lett å se at noen mener Miljøverndepartementet nå har fått sine fem minutter i solen. Nå er det utenriksministeren som vil ha kontrollen over nordområdepolitikken.

DEN STORE SAMTALEN om ansvar og muligheter i nord har blitt til en monolog om petroleumsvirksomhet i Nordområdene. Vi forstår at en petrofil som Johnsen er opptatt av olje og gass når han skriver rapport, men vi synes likevel han må gjøre hjemmeleksene sine bedre dersom han ønsker å bli en premissleverandør for norsk utenrikspolitikk. Vi oppfordrer ham derfor til å holde seg til petroleumspoesi i framtiden. Vår oppfordring til utenriksminister Jonas Gahr Støre er å ta fram noen store hvite ark og så begynne den store samtalen om ansvar og muligheter i nord på nytt igjen. Hjertebarnet Barents 2020 fortjener bedre enn dette, eller var det bare et fosterbarn som skal tilbakeføres til sine rette foreldre, Hydro og Statoil, når tiden er inne for det?