Elevprosjekt: Det minner mest om et elevprosjekt for klasse 5a på Mosvik skole når Petter Northug prøver seg som programleder på sin egen tv-blogg, men der klasse 5a hadde vært sjarmerende er Northugs forsøk en flau affære, mener kronikkforfatteren.
Elevprosjekt: Det minner mest om et elevprosjekt for klasse 5a på Mosvik skole når Petter Northug prøver seg som programleder på sin egen tv-blogg, men der klasse 5a hadde vært sjarmerende er Northugs forsøk en flau affære, mener kronikkforfatteren.Vis mer

Petter Northugs skolefjernsyn

Hvor var du da Petter Northug snakka med Erna Solberg om den norske likhetstanken?

Meninger

Hvor var du da Petter Northug snakka med Erna Solberg om den norske likhetstanken?

Hvis du mot formodning vet svaret, var du nok inne på northugtv.no - for noen kjent som Petter Northug juniors egne tv-kanal, for andre kjent som en middelmådig videoblogg der skistjerna forsøker å bli programleder.

Ikledd en outfit som nok ville blitt omfavna av de fleste trøndergutter noen av oss rota oss borti på 90-tallet og en pulesveis som er påfallende uekte, sitter han der og skræver og ønsker «velkommen te mæ». Jeg løfter puta allerede der.

Intervjuserien «I stol’n me’ Petter» tiltaler derimot statsminister Erna Solberg. Hun inntar den andre stolen og forsikrer om at hun er veldig idrettsinteressert. Dessuten liker hun bedre å se på enn å delta. Allerede der burde vel programlederen tatt dama som styrer landet, i en opplagt løgn. Northug spør heller om vi kan miste vinnertyper gjennom Norges likhetstanke. Jeg lurer på om han overhodet vet hva likhetstanke er, men Erna Solberg svarer selvfølgelig ja. Hadde hun trodd på likhetstanken, hadde hun tross alt måttet overlate kontoret sitt til Jonas Gahr Støre. I Høyre heier de på vinnerne. Hva annet er nytt?

«Janteloven», sier Petter. «Jaaa», sier Erna. Så sitter de der begge to og kjenner på sin egen fortreffelighet og, ikke minst, udugeligheten til deres kritikere. Det er visst ikke lov å vinne i Norge, verken valget eller skirenn. Tenker vi oss om, vet vi jo at kritikk av statsministeren sjelden vitner om jantelov, men derimot om et velfungerende demokrati. Og når det gjelder Northug, kan det jo også hende at hans fyllekjøring, storkjefta utspill og manglende evne til å være en del av laget også kan ha noe med saken å gjøre. Jeg har sjelden sett han kritisert for at han er god på ski.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv har jeg hatt et noe turbulent forhold til Petter Northug de siste årene. Det er en del av Northug-pakka at man enten blir forbanna eller forelska og gjerne veksler mellom de to.

En skistjerne gjør ingen tv-stjerne, men Northug har både vært den beste i sporet og noe av det beste du kan se av underholdning. Så lenge han selv ikke har satt premissene, men derimot river ned de fleste premisser andre forsøker å legge for han. Når en tv-reporter forsøker å få han til å si noe idrettsteknisk om løpet sitt og han svarer med at han ble så kald på kuken. Når han kaller en svensk reporter en gris. Eller når han stikker av fordi han ikke gidder å snakke med TV 2-sporten akkurat nå, men heller vil runke av seg et tap på bakrommet. Det er da vi får god tv, direkte fra Lahti og langt inn i vår egen sofa.

Men Petter Northug er ingen god programleder når han stiller spørsmål noen andre har skrevet for han og lar Erna Solberg si sitt vanlige jatt stå uimotsagt. Det minner mest om et elevprosjekt for klasse 5a på Mosvik skole, sett bort fra at sistnevnte hadde vært sjarmerende. At han i samarbeid med sine rådgivere har gjort alt han kan for å føkke opp sin egen merkevare de siste par årene, er ikke bare en personlig, men en nasjonal tragedie.

Ikke at Northug er alene om den slags. Før var det typisk norsk å være god, nå er det typisk norsk å tro man er god - fordi man forsøker å gjøre noe annet enn det man kan. Fotballstjerner danser tango på TV 2. Bloggere spiller inn plater. Journalister oversetter artikler fra amerikanske aviser. Prinsesser setter folk i kontakt med engler. Tone Damli spiller poker.

Hva kommer den av, denne trangen til å prøve nye ting? Har vi sluttet å stille kompetansekrav? Kan det være at man skal bevise sin egen posisjon i offentligheten? Er det den norske eventyrerånden? Eller har vi rett og slett for lite jantelov her i landet? Jeg sier litt ja til alt. Og så lurer jeg litt på hvordan det går med denne gjengen når Norge får litt mindre penger, litt færre arbeidsplasser og litt mindre romslighet for prøving og feiling. Vinnertyper er de i alle fall ikke så mye lenger. For det kan vel ikke være sånn at Norge skal leve av udugelighet etter olja?

De norske skiheltene har alltid vært viktig for oss, ikke minst fordi de er det norskeste vi har. De er blant våre fremste eksportvarer, de er de beste i verden og de er sunne og friske. Det er ikke rart vi har bygd vår identitet rundt staven til Oddvar Brå og svevene til Bjørn Wirkola. Petter Northug står ikke noe tilbake her. Det er mulig han gjennom sin væremåte har tatt et oppgjør med det vi liker å se på som tradisjonelle, norske verdier. Fellesskap og medmenneskelighet og jovialitet og sånt. Men ser vi på hvordan vårt samfunn er nå, er Petter Northug noe av det norskeste vi har, ikke skijentene.

Spørsmålet er om vi liker det norske så godt lenger nå som vi er oss selv nok. Norge i dag er ikke et samfunn der man ofrer noe for laget, det er et sted der man hyller individualismen. Her er plasseringa di i Birken viktigere enn selskapet ditt sin plassering på børsen. Den nye NAV-sjefen går ut i avisa og ber folk komme seg opp om morran før hun har rukket å synke ned i sin egen kontorstol. Foreldre skriver innlegg i avisa om at fotballklubbene ikke er gode nok til å gjøre DERES barn til vinnere. De fleste forhandler på alle arenaer for seg selv og sine, ikke for andre.

«Jeg ønsker at du får en dame som setter deg litt på plass», sier Erna Solberg på slutten av intervjuet med henne. «Det er flere som ønsker det», svarer Petter Northug. Det kan godt hende noe av tanken bak tv-bloggen nettopp er å finne en ny plass til han når skikarrieren en gang tar slutt. Det kan også godt hende at den plassen er i et tv-studio. Alt er bedre enn livsstilscoach, tross alt. Men jeg håper han lærer noe av sitt lille skolefjernsyn underveis. For eksempel at det å bli god til noe krever innsats og samarbeid med andre, enten vi snakker idrett eller tv og at det ikke nødvendigvis er jantelov når noen ikke liker deg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook