TERAPIFILM: Joaquin Phoenix og Jonah Hill er skarpe og levende i “Don’t Worry, He Won’t Get Far On Foot”, men filmen rutsjer ut i sentimentalitetsgrøfta litt for ofte.Vis mer Vis mer

Anmeldelse Film «Don't Worry, He Won't Get Far On Foot»

Phoenix er en sammensatt mann - kjæresten er en flat kvinne

Men «Don't Worry, He Won't Get Far On Foot» er en sjarmerende og bittersøt film om rullestoler og livskriser.

«Don't Worry, He Won't Get Far On Foot»

4 1 6

Dramakomedie

Regi:

Gus Van Sant

Skuespillere:

Joaquin Phoenix, Jonah Hill, Rooney Mara, Jack Black

Premieredato:

14. september 2018

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

«Don't Worry, He Won't Get Far On Foot»

«Bittersøt dramakomedie som skjemmes av et flatt bilde av terapi og av kvinner»
Se alle anmeldelser

FILM: Egentlig er det ingenting å le av. John Callahan (Joaquin Phoenix) er mismodig og alkoholisert. Klangbunnen er at han ble gitt vekk i adopsjon av moren sin, som bare har etterlatt ham sin egen røde hårfarge.

Så setter John seg inn i bilen til en like forfyllet sjåfør (Jack Black). Sjåføren får så vidt en skramme når bilen kolliderer, men John blir lam fra brystkassen og ned. Sakte får livet mening igjen, gjennom gruppeterapi med andre skakkjørte sjeler, og gjennom å øse mørk humor ut i tegneseriestripene han lager med forkrøplede hender. Stripene gjør ham til stjerne.

Bittersøtt

Dette er en bittersøt og sjarmerende dramakomedie om hvordan man finner sammenheng; om å gå fra å tro at man er dømt av å ha blitt gitt en eksistensiell klumpfot fra første stund, til å finne nye måter se livet på. Den ivaretas fint av Phoenix og en strålende Jonah Hill.

Hill er den skeive rikmannssønnen som heller ikke har funnet noen retning og som gjenoppfinner seg selv som en slags coach for andre drikkfeldige. Kun i kraft av sin selvsikre vilje til å konfrontere får han andre til å ta seg sammen. Så er spørsmålet om hvem som støtter hvem, så klart, mer komplisert.

Flat kvinnerolle

Så klarer en film om en rullestolbruker like fullt å spenne ben på seg selv. For det første hersker noen kleine kjønnsforskjeller i det sennepsfargede syttitallsuniverset. Mens Phoenix og Hill får være kantete personligheter, er Rooney Mara, Phoenix' kjæreste i og utenfor filmuniverset, henvist til å spille en sval drømmedame med forståelsesfullt blikk som ler av Johns vitser.

For det andre har regissør Gus Van Sant alltid kjent på en katastrofal dragning mot det sentimentale, og her gir han etter for den, og det for å glorifisere underkastelse for et rehabiliteringsprogram som det er greit å være litt kritisk til. Ellers har han laget en fin skildring av en kronglete livsvei og av å jobbe med humor som både kan støte og frigjøre. Bare lukk ørene når fiolinene slår inn..