Phosphorescent

Avslutningsvis.

CD: Mannen bak det ustavelige enmannsbandnavnet Phosphorescent, Matthew Houck, er en tålmodig, fryktelig følsom mann, og på «Pride» tar han seg fordømt god tid til å understreke dette ettertrykkelig. Nesten hver eneste låt høres ut som en avslutningslåt på en kraftig og slitsom skive, der de akustisk og nakent drar seg av gårde, sakte og introvert, til ettertanke, til å føle på, til å fordøye og til å sette et tilfredsstillende punktum. Bortsett fra at punktum selvsagt ikke kommer, fordi du er på spor tre. Og det er egentlig litt synd, for med mer hensyn til lytteren kunne «Pride» vært en aldri så liten perle; mannen synger nydelig, inderlig og overbevisende, hver lyd på plata er pen og rustikk, og det innleide koret gjør en fortreffelig jobb. Bare synd de ikke har noe mer interessant å kore enn en kjempelang avslutning på noe som ikke finnes.